Klarert

Et brev nådde meg i går, en C4-konvolutt fra Oslo katolske bispedømme. Headingen på brevarket var ikke til å ta feil av: Dette var brevet fra Biskopen som jeg har visst skulle komme.
Det er nesten 3 måneder siden jeg sendte min ordrike, men forsiktige anmodning om å få adgang til å bli tatt opp i Den katolske kirkes sakramentale fellesskap. Biskop Bernt har hatt et ekstremt arbeidspress i mye av denne tiden, noe som startet for fullt den dagen jeg intetanende om de kommende stormer postla min forespørsel (se innlegget fra 7. april).
I går kom altså biskopens svar, og det gir meg den aller varmeste velkomst i Kirkens fellesskap. Biskopen uttrykker også glede over at jeg har valgt navnet Mattias i forbindelse med min ferming.
Biskop Bernt trengte bare 77 ord for å gi svar på min 2 sider lange anmodning. De 77 ordene uttrykker så mye varme og medmennskelighet og gir så fyldestgjørende tilsvar til min egen henvendelse at jeg blir ettertenksom og full av beundring over biskopens ekspressive nivå.
Brevet skal bli tatt godt vare på, for det representerer ikke bare en innfridd forventning, men en klarering, et adgangstegn og en velkomst som fyller meg med lettelse og med en opplevelse av å være godkjent.
For at det ikke skal oppstå misforståelser må jeg nok medgi at jeg ikke hadde ventet noe avslag på min anmodning. Likevel er det først med biskopens skriftlige godkjenning og velsignelse at veien til full opptakelse som katolikk kan anses som åpnet for meg.
Det å ha fått dette brevet og å ha tilegnet meg dets velvillige innhold gir meg i sterkere grad enn før følelsen av å være klar for å fullføre denne prosessen som jeg begynte å tenke på i det stille for omtrent 2 år siden. I kveld opplevde jeg en forsterkning av dette, men det får bli tema i neste innlegg.