Troen på Gud - del 2

Den 13. mars skrev jeg et innlegg med tittelen "Troen på Gud" her på denne bloggen. Innlegget uttrykte en erkjennelse av at jeg faktisk har en spore av gudstro i behold. I innlegget fra 3½ uker siden beskrev jeg hvordan en konsert med tre gitarvirtuoser satte i gang en nærmest intellektuell slutningsrekke hos meg som til slutt konkluderte med at Gud må være til.
I dag fortsetter jeg beskrivelsen av troen på Gud, og det er samtaler og tanker fra sist helg som ligger til grunn, slik jeg nevnte i forrige innlegg.
I går lovet jeg at dagens innlegg ville bli "sterkt". Dette er naturligvis et relativt begrep; jeg har mine ord i behold i den forstand at dagens tema er "sterkt" sett fra mitt ståsted. Jeg har tidligere skrevet at jeg i mer enn 20 år har levd som om Gud ikke fantes, og jeg har til og med vært fornøyd og glad over denne mangel på gudserkjennelse. Det siste halvåret derimot, har Gud mer og mer gjort seg gjeldende i min stigende og nesten lidenskapelige interesse for Den katolske kirke.
Dagens tema er derfor: Er det så annerledes å tro på Gud innenfor Den katolske kirke enn innenfor den protestantiske at den katolske gudstroen kan fortone seg som både enklere og mer tiltalende enn den protestantiske?
Spørsmålet er en grov generalisering etter at jeg ser hos meg selv at jeg ikke har den ringeste interesse eller sans for Gud slik jeg lærte ham å kjenne innenfor Den norske, lutherske kirke gjennom de nesten 30 første årene av mitt liv. Jeg skrur av radioen øyeblikkelig dersom den står på P1 når høymesseoverføringen starter søndag formiddag. Jeg næres av ulyst ved tanken på å ha noe med Statskirken å gjøre, og jeg merker en motstand i hele mitt indre system som tilsier at dette er noe jeg er definitivt ferdig med.
Det skal visstnok dreie seg om den samme treenige Gud, den samme bibel og den samme trosbekjennelse som i Den katolske kirke. Likevel er det her jeg har funnet ny næring for en gudstro som jeg etter noen ukers leting og famling gjenfant den kvelden i mars i år som det forrige innlegget om "Troen på Gud" beskrev.
Er det en annen Gud? Nei, det kan ikke stemme. Gud er den samme, men troen på ham har så ulike ytringer innen katolisismen og protestantismen at han arter seg helt ulikt.
I en av bøkene jeg fikk låne av pateren her i min lokale, katolske menighet i februar, leste jeg: "Fortell meg hvilken gud du tror på, og jeg skal fortelle deg noe om din menneskelighet". Det viser seg nå at det er ikke bare et spørsmål om hvilken gud man tror på, men innenfor hvilken kirke man tror.
Den siste måneden har jeg forundret meg selv. Jeg er blitt overrasket over hvilke grenser som er sprengt, hvilke sperrer jeg med letthet har veltet unna og hvilke endringer mitt selvbilde har gjennomgått fra "lettsindig ikketroende" via "seriøst søkende" til "troende katolikk".
Gud er nær og konkret i Den katolske kirke. Vi får vise det med korstegn, knelende i benken, ydmykt mumlende messens liturgiske svar på prestens utsagn, og med taust og tenksomt alvor betraktende lysene vi har tent foran Jomfru Maria, Guds mor.
I mine tidligste tenår opplevde jeg lutherske lekpredikanter stå og preke i en halvtime eller mer om løsrevne bibelvers. Noen av dem ropte som om de var sinte; enkelte gråt hver eneste gang de gikk på talerstolen. Det var skremmende og motbydelig å oppleve voksne, tilårskomne menn som så totalt manglet kontroll over sitt liv, og som ga inntrykk av at deres vanvidd var en gudegave og deres ord et budskap fra Gud.
Den lutherske, lavkirkelige, ikke-katolske Gud.
En preken i Den katolske kirke derimot, er en enkel forklaring og aktualisering av evangelieteksten, en teologisk forståeliggjøring overfor allmuen. Få eller ingen personlige synspunkter - enn si kontrollsvikt - fra paterens side slipper fram. Kirken - ikke enkeltpersonen - tar ansvaret for både tolkninger og forklaringer.
I en slik setting kan en opprinnelig protestant senke skuldrene, nyte roen og freden og vise sin beskjedne gudstro gjennom standardiserte tegn og formuleringer. Det passer meg simpelthen, det passer meg utmerket, og det er derfor jeg kan medgi å tro på Gud innenfor katolsk sammenheng, mens jeg i en protestantisk setting ville kunne erkjenne bare at Gud er den samme, men gudsdyrkelsen utiltalende.
Dette må være forklaringen på at min gudstro i løpet av vinteren har våknet til liv etter lang tids dvale. Det var innenfor Den katolske kirke det skjedde; det var her det viste seg å finnes ny grobunn for den gudstroen som jeg trodde jeg kunne være foruten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd. Som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.
- - -
Å tro på Gud og erkjenne det overfor seg selv som et moderne menneske i det 21. århundre krever mot og trygghet. Blant flere favorittartister har jeg én som synger om liv og oppvekst i svenske forsteder med Gud som naturlig tilstedeværende . Artisten heter Tomas Andersson Wij. Den betydningen hans poetiske låttekster har hatt for meg, vil være tema i neste blogginnlegg.
Det er lite å finne om Tomas Andersson Wij i norske medier, bortsett fra en og annen plateomtale. Men abcnyheter.no brakte i mars 2008 en generell omtale av Wij og hans tekstmateriale. I påvente av neste innlegg her på denne bloggen anbefales artikkelen "En novelle i hver sang" på abcnyheter.no. Se også på denne videoen: Tomas Andersson Wij og "En hel värld inom mig".