"I once was lost, but now I'm found..."
Denne infantile linjen fra den universelt berømte salmen "Amazing Grace" er det banale utgangspunktet for mitt brukernavn for denne bloggen. Inventus er latin, perfektum partisipp passiv av verbet invenio, å finne. Det skal ikke mye innsikt i latinsk grammatikk før man ut fra disse grunnleggende opplysningene kan se at Inventus kan oversettes med "en som er funnet".
Dette var ståstedet for min selvinnsikt da denne bloggen ble påbegynt, og innsikten er ikke kommet særlig langt videre foreløpig. Noen vil si at det er en god og positiv og til dels ydmyk form for selvinnsikt; andre vil neppe la seg blende i særlig grad av den poetiske banaliteten som det latinske uttrykket knapt formår å dølge.
Den siterte linjen fra "Amazing Grace" er trolig basert på Lukas 15:23, der man kan lese om den bortkomne sønnen. På den bakgrunn er det kanskje likevel ikke så banalt eller infantilt å se seg selv som gjenfunnen etter lang tid på vidvanke, i alle betydninger av ordet.
Som jeg skrev i den første teksten i denne bloggen, 4. februar og altså for mindre enn 2 uker siden, har jeg i 20 år vært omtrent helt uten kontakt med noen kirke. Dette til tross for at jeg var aktiv i slik sammenheng i min tidligste ungdom. Det som imidlertid er spørsmålet, er hvem som er aktiv i handlingen "funnet". Er det den guden jeg har fornektet i 20 år? Eller er det krefter i meg selv, et ubevisst og uønsket savn etter en dimensjon som ungdomstiden inneholdt?
Dette spørsmålet er interessant, men mest av personlig betydning.
I tillegg må jeg medgi at om sitatet som innleder denne teksten, kan stemme bra på min situasjon, passer det foreløpig ikke særlig godt med neste linje fra samme tekst:
"Was blind, but now I see."
I den siste tiden har jeg blitt oppmerksom på at denne bloggen begynner å bli lest der ute. Det er hyggelig, spennende og oppmuntrende. Samtidig er dette en utfordring; enhver god katolikk som behersker norsk, vil jo oppdage at jeg i min tilnærming til Den katolske kirke er uvis, kunnskapsløs og helt uten erfaring. Slik sett passer det nokså godt å benytte et infantilt sitat for å finne en passende blogger-ID.
Å formulere den på latin gir kanskje et akkurat passe intellektuelt tilsnitt slik at tekstene blir lest. La meg også fortelle at jeg i morgen, tirsdag, vil vie teksten til et annet, større, definitivt katolsk og langt mer moderne sitat enn "Amazing Grace". Onsdag kommer teksten til å handle om et tredje sitat, nemlig 4 vakre ord av Torgny Lindgren. Og torsdag denne uka, den 19. februar, skjer min første, personlige samtale med den lokale pater. Dette vil prege teksten på torsdag - ja, kanskje resten av året, for den saks skyld.
mandag 16. februar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
"Uvis" og "kunnskapsløs" er vel noe av det siste jeg vil karakterisere bloggen din som, den er noe av det klokeste, mest innsiktsfulle og personlige jeg har sett på lenge. Derfor kjøper jeg også beskjedenheten. Ser ellers at vi begge er litt inne på sitater for tiden.
SvarSlettTakk for vennlig kommentar! Man kan ikke være annet enn ydmyk under tilnærming til et kirkesamfunn av et så stort omfang og med en så lang historie. - Sitater er et viktig middel til å utdype egne erfaringer med andres ord.
SvarSlett