Ny interesse for religiøsitet

Når dette skrives, er det bare 2-3 uker siden helseminister Bjarne Håkon Hansen fortalte media at han for 12 år siden hadde benyttet Snåsamannen for å få hjelp til sin syke sønn. SV-politiker Olav Gunnar Ballo, som selv er lege, gikk ut og forsvarte Hansen mot kritikken som fulgte utspillet. Den allmenne interessen for Snåsamannen har på sin side sørget for at Ingar Sletten Kolloens bok om ham ble en bestseller av rang høsten 2008.
Den 30. september 2008 brakte Dagbladet Magasinet en stor og gripende artikkel med tittelen "Det katolske Norge". Her skrev avisen om aktiviteten under messen i St. Dominkus-kirken på Majorstua i Oslo. Avisens utsendte observerer en rekke norske kjendiser i menigheten, og den uvanlig lange artikkelen bedriver ren name-dropping når det gjelder å ramse opp kjente nordmenn som for kort eller lang tid siden har konvertert til katolisismen. Noen av dem lar seg villig intervjue, andre gir et kortsvar i forbifarten, mens atter andre nekter prinsippielt å besvare spørsmål om sin personlige tro.
Artikkelen hjalp det norske samfunnet til å få øynene opp for den interessen som Den katolske kirke er gjenstand for i vårt land nå ved begynnelsen av det 21. århundre. Interessen kan ha sin årsak i motstand mot mange av de moderne holdningene som anses "politisk korrekte", men interessen kan også ha oppstått på tross av Den katolske kirkes politiske konservatisme.
Alle som lar seg intervjue i artikkelen, forteller i inderlige ordelag om opplevelsen under messens liturgi og om åndelige opplevelser av mer privat art.
Dessverre er artikkelen ikke lenger tilgjengelig på dagbladet.no. Det er synd, men jeg skal forsøke å finne en teknisk løsning på dette; artikkelen bør så absolutt leses av alle med et snev av interesse for det katolske.
Jeg må si at jeg for min egen del ble inspirert til å gjøre meg kjent med Den katolske kirke av helt andre årsaker. Da politikerne Hansen og Ballo hadde sine opptredener i media i forbindelse med Snåsamannen, hadde jeg overvært messe en rekke ganger. Artikkelen i Dagbladet leste jeg først 10 uker etter at den var blitt publisert.
Derimot begynte jeg sommeren 2008 å lese bøker av den svenske forfatteren Torgny Lindgren, medlem av Svenska Akademien og katolikk siden 1980. Han skriver ikke med ett ord i sine romaner om katolisismen, men symbolbruken og den folkelige religiøsiteten han skildrer, kan ha forgreninger til katolske forestillinger.
I tillegg vil jeg, helt uten skam, medgi at det alltid har fascinert meg å se mafiafilmer, fra Gudfaren-trilogien til Sopranos, hvor de mest råe mafiabosser går ydmykt inn i sin kirke, gjør korsets tegn og bøyer kne i benken.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne dragningen mot denne fantastiske minoritetskirken i vårt land. Jeg vet at katolisismen er i støtet i Norge, og jeg vet at det offisielle antallet på ca 100 norske konvertitter pr. år er i ferd med å øke i betydelig grad.
Det gir meg stor trygghet og tilfredshet å kjenne den nesten tidløse sammenhengen jeg står i når jeg forsøker å lære hvordan jeg kan bli katolikk. Jeg vet at dette er jeg på ingen måte alene om.

Fra kommunionsritualet:
Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.
Domine, non sum dignus, ut intres sub tectum meum: sed tantum dic verbo, et sanabitur anima mea.