Bøker til mismot og bøker til glede

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!