Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.