Involvering

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.