Gjester og vertskap

I forrige uke hadde pater Piotr gjester. De var sju personer fra Polen, alle ansatt ved offentlige og private ungdomsskoler i området rundt Katowice. Jeg snakket med dem etter messen forrige onsdag, etter fattig evne ettersom jeg kan enda mindre polsk enn det lille de kunne av engelsk. Ved hjelp av pateren fikk jeg formidlet en invitasjon til en omvisning på skolen hvor jeg jobber. Invitasjonen ble overraskende godt mottatt av de polske skolefolkene, og fredag kveld, for akkurat ei uke siden, møttes vi ved den lille barneskolen hvor jeg har jobbet i 10 år.
Vandringen gjennom gangarealene og innom enkelte klasserom gikk jevnt og rolig for seg. Gjestene var høflige og forsiktige og kommenterte det de så, med lavmælte kommentarer som jeg ikke hadde særlig utbytte av.
Innimellom observerte jeg i hvilken grad de var fortrolig med noe av den tekniske utrustningen. De var vel kjent med dataprosjektorer, men ikke vant til at lyset i klasserommene tennes automatisk ved hjelp av bevegelsessensor. Da de så stablene med lærebøker som lå klare til å ta imot elevene til første skoledag noen dager senere, ville de vite hvor mye foreldrene måtte betale for at elevene skulle få bruke alt utstyret. Da jeg ga til svar at alt er gratis og at det er forbudt etter Opplæringslova å ta betalt for noen som helst tjeneste i norsk grunnskole, ble de så forfjamset at de knapt klarte å stå oppreist. Derfor ilte jeg til med å si at elevene til gjengjeld må betale for å få melk og frukt på skolen, og at de må ha med egen matpakke til lunsj. Det hjalp litt på balansen for de polske gjestene.
En av dem bladde i en lærebok i faget RLE, "religion, livssyn og etikk". Bildene av Jesus på én side og Dalai Lama på en annen gjorde inntrykk, og jeg forsøkte å forklare hva faget går ut på.
Jeg fikk også i gang en enkel samtale om bruk av digitale medier og om innlevering av hjemmeoppgaver via Internett. Alle nikket gjenkjennende på hodet og trakk på skuldrene for å si at dette er da ikke noe særskilt, slik er det i polske skoler også, i hvert fall nå til dags. Først da jeg slo opp dørene til et av skolens mobile skap med tolv lekre, bærbare Lenovo PCer til elevenes disposisjon, gikk det et lengselsfullt sukk gjennom forsamlingen. Akkurat da så jeg meg selv utenfra og opplevde meg som den mest komiske av figurene i rommet: Dette sukket var hva jeg hadde ventet på hele tiden; såpass høyt rager min stolthet over standarden ved min arbeidsplass og såpass lavt ligger mine indikasjoner på kvalitet i skolemiljøet.
Omvisningen endte på personalrommet etter at gjestene hadde kikket misunnelig på lærernes arbeidsplasser og flirt av mitt kronisk uryddige kontor. Jeg serverte kaffe og Twist på lærerværelset og beklaget at jeg ikke hadde sørget for fløte til kaffen. Det spilte ingen rolle, ingen savnet fløten, men samtlige kikket forvirret rundt seg over kaffekoppene med et ord som ikke var til å ta feil av: "Cukier?" Sukker ja, det hadde jeg ikke tenkt på. En papirpose med det viktige tilbehøret ble funnet høyt oppe i et skap, og dermed var serveringen reddet. Twisten var det ingen som brydde seg om før all kaffen var drukket opp.
Jeg vet ikke hvem som lærte mest om hvem forrige fredagskveld. De var sju polakker og jeg var enslig nordmann. Kanskje lærte jeg sju ganger så mye som de, og kanskje vil jeg huske denne lille skolevisitten sju ganger bedre. Det var en vel anvendt kveldsstund, ingen tvil.