Skolestart

I dag begynte skolen igjen. Barna troppet opp etter sommeren, høyere av vekst enn før og mer energiske, mer forventningsfulle og motiverte enn de vil være noen annen dag fram til neste sommer. Førsteklassingene kom stivpyntede med videofilmende foreldre i bakgrunnen. Fadderelevene i 5. klasse stilte opp og sang en velkomstsang for skolebegynnerne, og blant de voksne på skolegården var ikke ett øye tørt - ikke engang hos den garvede og aldrende inspektøren, som akkurat nå sitter her og skriver på sin dypt hemmelige blogg.
Det slår meg på en dag som denne at jeg har vandret rundt som en skolebegynner i nesten 2 år. Dette er tiden det har tatt meg å vandre fra å være nysgjerrig på hva Den katolske kirke inneholder, til å stå på terskelen til å konvertere og selv bli en katolikk i alle betydninger av ordet.
Det har vært 2 år fylt av personlige mirakler, men også av dramatikk og ubehag. Dette siste har jeg spart bloggen og dens lesere for, men alle de personlige hendelsene innenfor trosliv og katolsk lærdom har jeg brettet ut til det patetiske.
Jeg vedgår dette fordi jeg forlengst har registrert - og også nevnt her på bloggen - at katolikker er merkelig diskrete overfor hverandre og i all sin omgang med trosfeller. De simpelthen behøver ikke å utlevere sitt innerste slik mange av oss kjenner fra medlemmer ved norske bedehus og trossamfunn utenfor Statskirken. I en katolsk forsamling er det verken plass til eller behov for offentlige betroelser og selvutlevering, og årsaken er enkel: Troen og frelsen er en sak mellom hver enkelt troende og Gud Fader, og det man har behov for å snakke om, skjer under fire øyne i samtale med en pater i botens sakrament.
Det er, som jeg har skrevet mange ganger før, helt logisk, behagelig og befriende. Derfor opplever jeg iblant at mine skriverier her på denne bloggen inneholder en eksponering av mitt innerste som er høyst atypisk innen katolske kretser. Jeg har tatt sjansen helt bevisst og overveid hver eneste gang jeg har gitt til beste min tro og tvil og mine sorger og gleder.
Kanskje har både katolikker og andre lesere opplevd dette som litt vel personlig, litt too much av hjerte og nyrer fra en temmelig fremmed mann. Dette innlegget er tenkt å skulle markere en gradvis avrunding av slike tendenser.
Det er mindre enn åtte uker igjen til min konversjon. Denne dagen som jeg for et år siden så fram til med grøss og gru, er nå blitt en høytidsdag jeg venter intenst på. Den vil bli fullendelsen av en prosess jeg knapt trodde kunne være mulig da jeg etter fylte 50 år forsto at jeg var i gang med en vandring som jeg ikke på noen måte hadde forberedt meg på.
Nå går vandringens innledende fase mot slutten. Det er, som nevnt i starten på denne teksten, som om første skoleår har vart i henimot 24 måneder. En mann i min alder trenger nok litt lenger tid for både det ene og det andre - ikke minst for å gjøre seg av med alt oppsamlet grums og skrot gjennom et langt og definitivt syndefullt liv.
I det siste er det som om jeg har funnet sporet; jeg har fått fotfeste på skinner som fører dit jeg vet at jeg må fare. Dette har preget mine erkjennelser i de siste 4-5 innleggene. Jeg har ingen klar idé om hvordan de neste innleggene vil bli utformet, men jeg vet at jeg vil legge litt mer lokk på strømmen av informasjon fra mitt eget indre og i stedet framstå litt mer betraktende - kanskje litt mer katolsk, slik jeg omtalte i bloggens hittil lengste innlegg den 5. april.
Det kommer neppe som noen bombe at denne bloggen vil ha oppfylt sin målsetting og dermed vil bli avsluttet like etter min konversjon den 10.10.10. Mitt behov for å skrive vil imidlertid neppe dø ut etter den tid, så det gjenstår å se hvordan jeg deretter vil verbalisere mine tanker og opplevelser. Som skolebegynner innen katolsk trosliv ser jeg i hvert fall slutten på begynnelsen, og det kjennes så rett, så rett...