Avansert teologi

I kveld føler jeg meg som forfatteren Dag Solstad må ha gjort da han startet å skrive romanen "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", som utkom i 1984. Romanen handler om en venstreradikaler som i ensomhet strever med å finne marxismens vesen hos seg selv og andre likesinnede i 1980-tallets Norge. Observasjonene danner langsomt et mønster, eller blir det virkelig noe mønster til slutt? Jeg husker ikke hvordan boka ender, men den er preget av grublerens stadige funn av ubesvarte spørsmål.

I går begynte jeg på noe som kan ligne en slik leting etter svar på spørsmål om det ugjennomtrengelige. Jeg tok opp katolsk teologi og konstaterte at jeg måtte ha gjort et funn idet jeg ved hjelp av en bloggkommentar hadde sett en viktig forskjell mellom luthersk og katolsk menneskesyn: I katolisismen har alle mennesker del i skylden, ansvaret for følgene av den opprinnelige synd.
Takket være en ny, glimrende kommentar til gårsdagens innlegg ble jeg gjort oppmerksom på at det ikke bare er i synet på synd og skyld at Den katolske kirke betrakter menneskeheten under ett, men - naturligvis, burde vi tilføye - også i synet på frelsesverket ved Jesu Kristi offerdød for alle menneskers synd. Bildet av Guds kollektive forhold til menneskene ble dermed komplett.
Det interessante er at dette skiller seg fra reformert tankegang, der menneskene betraktes som individuelt ansvarlige for sin synd og dermed også for å søke frelse gjennom rett tro og livsførsel.
Forskjellen er av stor betydning, og jeg ønsket å lete videre etter det preg som disse to menneskesynene kan ha tilført ulike samfunn. Jeg rett og slett leter etter svar på spørsmålet om det er dominansen fra henholdsvis katolsk og protestantisk tro som har forårsaket forskjellene mellom samfunnssystemet i land som Polen og Norge.
Spørsmålet er enormt, og det er upersonlig. Selv har jeg lest en del om følgene av reformasjonen i England i boka "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1800" av Lawrence Stone. Her vises utviklingen i befolkningen gjennom tre århundrer fra Reformasjonens begynnelse. Stone bemerker at den nye læren om hver enkelt persons individuelle ansvar overfor den dømmende Gud førte til en slags allmenn panikktilstand der fedre banket godvilje og folkeskikk inn i barna.
Ser vi følgene av en slik utvikling i Norge i år 2010, og mangler slike følger i land som Polen eller Italia?
Jeg spurte pateren her i Askim om dette tidligere i kveld. Han var rimelig uforberedt på et slikt spørsmål, noe jeg med største letthet kan forstå. Det var vanskelig å få noe klart svar, men han kunne vise til en del lokale forskjeller i kulturen innad i Polen. I øst har folk i århundrer vært påvirket av Russland, mens i vest er det germansk kultur som har preget utviklingen. Dette er observerbart den dag i dag for polakkene selv.
Jeg innså gradvis og ikke særlig motvillig at jeg ikke kan oppnå annet enn å skrape i fjellveggen i håp om å se innsiden av fjellet. Hva skal jeg se innsiden for? Kanskje kan jeg trenge litt lenger innenfor om ti eller tjue år, men er det dit jeg vil, inn i det ugjennomtrengelige?
Jeg velger å forlate disse enorme konstruksjonene av teologi, filosofi og antropologi og heller se på dette: Jeg er en del av frelsesverket! Sammen med alle helgener fra tidligere tider og med alle nålevende katolikker i verden har jeg del i Guds plan for å få tilgitt min del av den kollektive skyld.
Det er dette som betyr noe. En varm takk til kommentatorene Ulv og Ståle som uten egentlig å gå inn for det førte meg inn i en teoribetraktning som jeg med største tilfredshet kan parkere akkurat her!