På det jevne

Omsider har jeg følelsen av å ha landet, eller i hvert fall av å se landingsstripa foran meg, innenfor rekkevidde. Omkring 16 måneder har gått fra jeg vaklet usikkert inn til min første opplevelse med katolsk messe en mørk og hustrig onsdagskveld høsten 2008. Det var ikke da min omvendelse inntraff, men det var da den startet.

I ukene og månedene som fulgte, lot jeg meg gradvis begeistre inntil eufori over den katolske messens opphøyde skjønnhet og muligheten til å vise seg som et ydmykt fnugg i benkeradene midt imot helligdommen framme ved alteret. Etterhvert ble min begeistring styrket i dybde og bredde når jeg oppdaget hvor mye det var å lære innenfor Den katolske kirkes historiske univers. Min undring var uten grenser.

Så startet jeg å blogge og skrev flere ganger i uka om mine nye erfaringer, mine tanker og refleksjoner, mine møter med mennesker, bøker og situasjoner, og mine utenlandsreiser. Slik har det fortsatt gjennom 13 måneder med blogging, lesing, messebesøk og samtaler med pater Piotr, min store helt i lokalsamfunnet.

Påsken 2009 kom og gikk, og før april måned var omme, var jeg utmeldt av Den norske kirke og innmeldt i Den katolske kirke i Norge. Aktivitetene fortsatte med samme iver, samme glød, samme framdriftstrang - og med økende fryd over å ha gjenfunnet troen, eller rettere: Over å ha blitt gjenfunnet.

De siste 18 dagene av februar måned i år gikk med til å besøke Slovenia på en særdeles grundig planlagt og prikkfritt gjennomført rundreise og å skrive om turen i en rekke betraktende bloggtekster; se den egne fortegnelsen over disse innleggene i margen til høyre.

Et nytt selvbilde inntrådte hos meg selv mens jeg jobbet meg gjennom vakre Slovenia og alle refleksjonene i ettertid. I løpet av de nevnte 18 februardagene, som bare såvidt er tilbakelagt, begynte jeg å se meg selv som et etablert medlem av Den katolske kirke. Riktignok mangler de rituelle formalitetene rundt konversjon, ferming og første kommunion, men en framtidig dato for dette er fastsatt og ligger innenfor overskuelig framtid.

Den enorme begeistringen og euforien jeg opplevde for 12-14 måneder siden, har fått en dybde og tyngde som gjør at jeg ikke kan snakke om eufori lenger, men om en rotfestet trygghet og takknemlighet. Jeg tilhører Kirken, og Kirken tilhører meg, på samme måten som det står skrevet i Joh. 15,5: Jeg er vintreet, dere er grenene.

Jeg er en av disse grenene, eller i hvert fall en liten, inntørket kvist, og jeg er en del av treet, Kristus, Kirken.

Det store skiftet i identitet og selvoppfatning har funnet sted hos meg! I min bevissthet er jeg simpelthen katolikk og er både tilfreds og takknemlig over å være nettopp det. Jeg vet at jeg har tilegnet meg kunnskaper om Den katolske kirke som selv de best utdannede RLE-lærere blant mine kolleger kan misunne meg. Jeg har fått den store opplevelsen av tilhørighet. Jeg trenger ikke iveren og begeistringen lenger; jeg har funnet trygghet innenfor Kirken som fant meg før det var for seint.

I et innlegg jeg skrev 24. juni i fjor og ga tittelen "Grøss!", beskrev jeg min daværende, dyptfølte frykt for selve konversjonshandlingen. Liturgien jeg hadde fått utlevert på 3 A4-sider, ga meg glimt av en forestilling med meg i sentrum og med absolutt alle tenkelige muligheter til å begå en flause av uopprettelige dimensjoner.

Jeg grøsser ikke nå lenger. Tiden har vært på min side, prosessen har jobbet i meg samtidig som jeg har jobbet med prosessen. Månedene som gjenstår til konversjonen, er en behagelig etappe der jeg som nevnt får sjanse til å ta ned de uværsskyene som ennå henger over meg og truer min tilværelse. Jeg rekker det, jeg har tid nok, for min mentalitet i forhold til en kristeligreligiøs identitet har gjennomgått en metamorfose jeg håpet på, men knapt trodde var mulig.

Oppholdet i det katolske Slovenia gjorde noe med meg. Møtet med Den kappekledde Jomfru Maria i Ptujska Gora åpenbarte meg selv som en av de tusener av figurer som står i ly under Marias utspente kappe. Jeg er tatt inn under vernet fordi jeg ønsket tilhørighet nettopp der.

Har du sett filmen "Engelskmannen som gikk opp på en ås men kom ned fra et fjell"? Omtrent noe slikt som denne tittelen uttrykker, har skjedd med meg. Jeg er hedningen som gikk inn i en kirke og kom ut av et hjem. Metamorfosen i mitt indre har funnet sted i så stor grad at jeg nå fornemmer slutten på den. Herfra blir alt bare bedre!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet!