Katolsk menneskesyn

Torsdag 11. mars skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg kommenterte at Dagbladet hadde funnet tiden inne til å ha Pave Benedict XVI på forsiden. Bakgrunnen var sakene med misbruk av barn i katolske skoler i bl.a. Pavens hjemland, Tyskland. Det kom flere velvillige kommentarer til innlegget, og en av dem har jeg ikke vært i stand til å glemme. Den har fulgt meg natt og dag i de nesten to ukene som har gått, og i dag er jeg bare nødt til å trekke tankene fra innlegget videre, dissekere hva de meningsbærende setningene faktisk uttrykker og forsøke å trenge inn i det som er selve katolisismen.
Her kommer kommentaren fra Ulv i sin helhet:

"Husker jeg en gang tilfeldigvis hørte en preken. Det er en del år siden nå, men jeg mener det var pater Olav Muller som holdt den. Dette var rett etter medieoppslagene om overgrep gjort av katolske prester i USA.
Den gamle pateren snakket om denne saken, beveget, så ut over menigheten og spurte:
- Hva skal vi gjøre med all denne menneskelighet?
På meg gjorde dette et stort inntrykk. Han sa ikke "umenneskelighet", som moderne mennesker i vest helst gjør - de som ikke har noe forhold til det båndet som eksisterer mellom oss alle, de som tror de kan distansere seg selv fra nedrige handlinger gjort av andre, og slik utradere sin egen skyld.
Katolikkene og de ortodokse erkjenner imidlertid et slik brorskap."

Hvilket brorskap siktes det til? Det må være brorskapet mellom syndere, altså båndet som binder alle mennesker sammen. Samhørigheten mellom dem som erkjenner at en annens synd springer ut av den skyld som vi selv har del i. Menneskehetens samlende enhet med utgangspunkt i dette ene: Den opprinnelige synd.
Jeg har som sagt tenkt en masse på dette menneskesynet siden den velformede kommentaren fant veien til feltet under mitt blogginnlegg, og jeg erkjenner at vi her står overfor en av de viktigste teologiske og filosofiske forskjellene mellom den katolske og den lutherske lære: Det kollektive ansvar til forskjell fra det individuelle.
Jeg har drevet en del søk i Den Katolske Kirkes Katekisme på nettet i det siste og har kommet til at de avsnittene som klarest tar opp dette temaet, har nummer 385 ff. Her skildres syndefallets gjennomføring, betydning og konsekvenser gjennom 27 logisk sammenhengende avsnitt. Det mest sentrale utsagnet finner vi i avsnitt 397:

"I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet."

Denne setningen oppsummerer syndens vesen. 15 norske ord som beskriver alt som er felles for verdens ondskap, menneskenes tanker og ord, gjerninger og forsømmelser og den enkeltes del av skylden.
Det er ikke noe ærerikt bånd som på denne måten binder menneskene sammen, men vi er like fullt del av en enhet og en plan: Den som erkjenner skyld, har del i nåden gjennom sakramentene.

Jeg begynner å se litt klarere det som er frelseslæren i Den katolske kirke. Det er dunkelt og dogmatisk, men alt står i sammenheng som deler av en kolossal, enhetlig logikk. Denne logikken omfatter et menneskesyn, og kanskje omfatter den, i ytterste konsekvens, en verdensanskuelse. Dette siste begrepet vil bli temaet i neste blogginnlegg, og jeg må innrømme at det vil bli skrevet først etter at jeg har drøftet spørsmålet med den gode pater Piotr under Katolsk orientering i morgen ettermiddag.
Jeg står kanskje foran et gjennombrudd når det gjelder å forstå hvilken betraktningsmåte som gjør katolikker annerledes enn protestanter og katolske samfunn forskjellige fra protestantiske når det gjelder forholdet til fellesskapsfølelse, individualitet, kollektivisme, ansvarsfordeling, skyld og - i siste instans - tilgivelse og frelse. Temaet er svært, og jeg kommer uansett til å fatte bare begynnelsen, overflaten og innledningen, men kanskje er dette nok til å oppleve å ha gått et stort steg videre i innsikt og visdom.