Tid for korsveivandring

Det begynner å merkes at jeg har deltatt i katolsk messe regelmessig gjennom et helt år. Nå i fastetiden starter søndagsmessen med "korsveivandring" i den katolske kirken på mitt hjemsted. I fjor på disse tider var dette innslaget i messen helt nytt og ukjent for meg, og jeg skrev et innlegg om mine inntrykk den 8. mars 2009.
Nå i år er dette liksom en ting jeg bare vet at vi skal gjøre i første del av messen, og jeg medvirker aktivt og oppmerksomt. På bildet øverst ser vi nordveggen i Mariakirken, og de 7 siste av de i alt 14 bildene som markerer "stasjonene" i Jesu vandring med korset, skimtes i skyggen under vinduene.
Det oppleves som noe inderlig, noe fromt og deltakende når vi alle følger paterens og ministrantenes forflytninger inne i kirkerommet, kneler når presten synger "Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg" og under vårt eget svar "Fordi du ved ditt hellige kors har frelst verden".
Da jeg beskrev korsvandringen på bloggen i fjor, førte det til at jeg ble gjort oppmerksom på at salmen som synges under korsveivandringen, er intet mindre enn "Stabat Mater", en hymne fra 1200-tallet, muligens forfattet av Pave Innocens III. Vi synger den på bokmål her i Østfold, men i Lov Herren - katolsk salmebok står den på latin og nynorsk.
Under formiddagens messe tenkte jeg en del over hva vi faktisk holdt på med i kirken alle sammen. Hele menigheten med pateren i spissen var fokusert på lidelseshistorien, på mange måter sett fra Moderens synspunkt, en beretning symbolisert og konkretisert med de 14 utskårne bildene på veggene i kirken. Samtidig sang vi den usigelig vakre salmen. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: Hvorfor driver ikke protestantene med dette? Hva ville vært så galt med å fylle gudstjenestene i fastetiden med denne aktive andaktshandlingen i kirken?
Det er sikkert både tradisjonelle og teologiske grunner til at protestanter finner skikken suspekt og tryggest å avstå fra. Dermed går de også glipp av dramatikken og mystikken i påskebudskapet, og forberedelsene til kirkeårets høydepunkt - påsken - blir fattigere og mer teoretisk.
For andre året på rad er jeg uendelig glad og takknemlig over at jeg har funnet Den katolske kirke til å fastsette uttrykkene for kirkeårets ulike dramaer. Korsveivandringen er en av de fineste måtene å gjenskape og fordype seg i dette på. For meg er denne skikken givende, tankevekkende og oppbyggelig, og den skaper en forventning mot fullendelsen av mysteriet: Påskehøytiden.