Midtfaste

Midtfaste - når er det? Jeg innbiller meg at de fleste nordmenn vil finne en slik tidsfastsettelse ganske påfallende. Ifølge Wikipedia knyttes begrepet til torsdag før 4. søndag i fastetiden.
På den dagen er mer enn halvparten av de 40 dagene i fastetiden tilbakelagt, men det rent matematiske midtpunktet spiller liten rolle; i dag er vi svært nær midten av fastetiden. Jeg gjør klar for noen små betraktninger.
Først og fremst må jeg kunne si at organistoppgaven i kirken i går, søndag, gikk greit nok. Ikke strålende, men OK til debut å være; tilstrekkelig ustøtt til at jeg ikke ble blasert ved første forsøk, men vil være like nervøs dersom spørsmålet fra pateren dukker opp på nytt. (Det er jo ikke sikkert han har lyst til å spørre igjen når han får høre hva menigheten syntes.)
Den kjære pater Piotr var nemlig ikke i "min" kirke i går. Han hadde mer enn nok med å holde messe på norsk og polsk samt retrett i St. Mikael kirke i Moss. Som vikar hadde han skaffet sin ordensbror, Teodor Famula O.M.I. Pater Famula viste seg som en faderlig og godmodig prest, en stor predikant med personlig stil og en rolig liturg.
Egentlig var det godt for meg å prøve ut organistrollen for første gang samtidig med at messen ble ledet av en gjest. Nå er ikke pater Famula fremmed i menigheten - tvert imot! Han er i seg selv en institusjon innen alle de katolske menighetene i Østfold. Han har betjent dem alle fire opp gjennom 1980- og 90-tallet helt fram til 2005. Innimellom har han hatt tjeneste i Ystad i Sverige, og som pensjonist bor han nå i Malmö. Det var derfor en interssant blanding av norsk-svensk, skånsk-svensk og skandinavisk-polsk vi fikk høre i Mariakirken i går.
Jeg trivdes riktig bra i de delene av messen der pater Famula klarte seg uten musikk. Han sa på forhånd at han ønsket alle delene av liturgien som bønn, ikke sang. Min jobb var dermed bare å spille de fire salmene, og jeg var lettet.
Pateren bladde rolig og uten hastverk fram og tilbake i den store messeboka framme på alteret, og enda han ønsket å avslutte messen innen en time, gikk det nesten fem kvarter før vi var i havn.
Jeg så på den livsfriske pensjonisten og på meg selv og tenkte at i dag er det to gamle hunder som fører messen fremad, den ene med ord og den andre med musikk, og ingen av de to kan lenger læres opp til å sitte. Det var godt for både pateren og meg å ha de 75 minuttene til rådighet.

Søndagen ble ellers god og innholdsrik. I løpet av kvelden rakk min kone og jeg å treffe begge våre voksne sønner på hvert sitt sted i Oslo. Det ble sein middag på Egon, og jeg rakk å reflektere litt over fastens status så langt.
I mitt blogginnlegg om "Askeonsdag" skrev jeg sånn passelig entusiastisk om at jeg ville gjøre fastetiden merkbar for meg selv ved å unnlate å ha salt over maten på tallerkenen, og jeg ville holde meg til kald lunsj på jobben. Begge deler har jeg gjennomført til punkt og prikke hittil. Ingen er nok særlig imponert over dette, og når jeg tilføyer at det egentlig ikke har ført til mer bønn heller, så framstår nok min innsats for fasten som ganske puslete. Men tro meg: Ved to måltider hver eneste dag har jeg selv kunnet minne meg om at tiden er litt utenom det vanlige.
En pappbøsse fra Caritas står på en hylle over kjøkkenbordet, og den er i hvert fall ikke helt tom lenger. Fasten har dermed ikke vært forgjeves likevel, og ennå er det tre uker igjen til palmesøndag.
Og det er her jeg nå for alvor kan begynne å se framover med forventning og glede: Palmesøndag 2010 kommer jeg til å tilbringe i Roma sammen med min kjære, vår andre reise til Roma på 6 måneder. Det å ha noe å se fram til hele tiden er det viktigste for å holde oppe mot, optimisme, livsglede og håp.
Status ved midtfaste er at livet er svært tilfredsstillende!