Rett fram

Bildet: Riksväg 392 i Överkalix, Sverige.

Oftere og oftere tenker jeg på hvor lett og behagelig det ville vært hvis livet kunne leves bare rett fram. Bare være en mann som er passe grei mot alle og møter bare greie mennesker på sin vei. Være en person som slipper bryderi med sykdom og bekymringer både hos seg selv og hos andre; kunne leve problemfritt med dem man setter høyest og ellers slippe kronglete utfordringer og uønsket innblanding. Bare være katolikk og ikke ha andre bånd utenfor jobb og hjem enn Kirken.
Slik kan jeg iblant drømme meg bort, vel vitende om at livet ikke er slik, ikke for meg og ikke for noen annen heller. Livet er innfløkt og fullt av uventede hendelser som krever reaksjon, overveielse og handling. Å være katolikk ved siden av er selvvalgt og angår svært få andre; det viktigste i livet er det best å holde for seg selv.
Bildet ovenfor viser en nordsvensk landevei som symbol på det livet jeg ikke kan leve. Veien trenger seg rett fram mot den lave solnedgangen helt på grensen til bare å være mørke, 2 mil sør for Polarsirkelen. De 20 kuldegradene i februar 2005 da bildet ble tatt, fikk de lave furutrærne til å stå urørlig som betongsøyler, lydløse og totalt uten å være til bry.
Kanskje er det drømmen om en ukomplisert tilværelse som gjør meg så fascinert av de svenske landeveiene som pløyer seg gjennom det milde landskapet, mil etter mil med bare skog og vann eller skog og snø, samt solens vandring fra øst til vest lavt eller høyt over landskapet. Bekymringsløst, evig.
I en av Bibelens salmer heter det:

"Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må det dø." (Salme 49,21)

Jeg skjønner ingenting. Derfor er jeg et menneske. Livet bare dundrer av gårde med meg, og det finnes ikke et eneste stoppested, ingen rasteplass, ingen pålagt hviletid for en overarbeidet sjåfør. Krav og oppgaver gjør situasjonen til og med for presset til å gå til messe så ofte som jeg ønsker. Men Gud vet nok hvor jeg er, og den salige Jomfru Maria ser at jeg trenger mer enn jeg kan vente å få. Om 20 timer går flyet til Stockholm, og ett er i hvert fall sikkert: Å komme på messe i St. Eriks Domkyrka (nettstedet er p.t. nede) på Folkungagatan søndag formiddag er høyt prioritert. Det burde vi rekke fint før vi inntar lunsj hos venner ved Zinkensdamm.
Det blir med andre ord på ny noen dagers stillhet på denne bloggen. Også det er et symbol for hvordan jeg skulle ønske livet kunne arte seg når jeg trenger å ha det slik. Bare stillhet og utilgjengelighet. Samt Kirken og min kjære.
God adventshelg - den siste i år!