Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.