En messe i miniatyr

Onsdag kveld og tid for messe igjen. Jeg dro av gårde til den katolske kirken nede ved riksveien. Tross gangavstand valgte jeg å kjøre bil; ettermiddagen ble litt for kort i dag. På kirkens P-plass sto allerede forbausende mange biler til onsdag å være.

Snart viste det seg at forberedelsene til søndagens konfirmasjon var i full gang. Konfirmantforeldre med bøtter, kost og vaskemidler var i sving høyt og lavt. Det ble gitt ordrer på polsk på tvers av kirken, og det skrapte uavbrutt av møbler som ble skubbet til side.

Jeg nikket vennlig til dem jeg kjente og gikk bort til Maria-statuen og tente et lys. Det var fem minutter til messen skulle begynne.

Jeg fant meg en plass i benkeradene, kikket meg omkring og ble vàr at det faktisk var bare én annen person som satt stille inne i kirken, en eldre mann, etnisk norsk, som jeg har hilst på ved noen av messene denne våren og vinteren.

Minuttene gikk, og jeg benyttet tiden til å lese igjennom tekstene til Gloria og Den nikenske trosbekjennelse lengst framme i Norsk Katolsk Salmebok. Disse to tekstene er så omfattende og rike på høyverdige utsagn at jeg finner dem vanskelige å lære utenat, men samtidig svært berikende lese, om og om igjen. En gang i vinter hadde jeg som mål å lære denne varianten av trosbekjennelsen utenat; jeg til og med skrev om det her på bloggen den 20. februar. Jeg begynner ærlig talt å bli litt usikker i så måte. Teksten er lang, og jeg er en gammel mann. Å lære hele greia utenat er kanskje ikke tvingende nødvendig når den står i salmeboka - både i ren tekst og med musikalsk notasjon.

Mens jeg satt og vurderte tekstmassens visuelle omfang mot min egen minnekapasitet, kom pateren fra et rom bakerst i kirken og tok kontakt med den eldre mannen og meg. Han ville at vi skulle legge messen til et rom han kalte "kapellet", som også tjener som skrifterom.

Dermed samlet vi oss i et rom på ca 3x4 meter, tre menn i ulik alder, for å feire messe bak lukket dør mens et knippe foreldre jobbet med rengjøring av kirken på dugnad.

Vi spilte hver vår rolle i denne messen: Pateren gjorde som han pleide og utførte alle de hellige handlingene ved alteret. Den eldre mannen er forbausende stø i alle liturgiske svar og sto for 1. lesning samt gradualsalmen. Jeg for min del var bare allmuen i menigheten og kunne motta velsignelsen, men ikke selve eukaristien.

Det er den absolutt snodigste opplevelsen jeg har hatt i noen kirke. Vi kom tett på hverandre, men fellesskapet under det realistiske krusifikset over alteret ble likevel ikke påtrengende. Vår konsentrasjon og vårt fokus lå høyt over den fysiske nærheten i det trange rommet, og gjennomføringen av den forenklede liturgien var alvorlig og oppriktig hos alle tre. Aldri har jeg kjent slik nærhet til Gud i de hellige handlingene under messen, og aldri har jeg kjent det så riktig å gjøre Den salige Maria til mottaker av våre forbønnsønsker. Det var en messe i miniatyr, men samtidig en messe like tungtveiende i vårt gudsforhold som enhver annen messe.

Da messen ble avsluttet med "Messen er til ende. Gå med fred." - "Gud være lovet!" - ble vi stående og prate litt inne i det lille rommet. Pateren fortalte da om alterbordet, som han visstnok skal ha fått fra et forhenværende nonnekloster på Hamar. Han løftet på duken og lot oss se steinblokken som var innfelt i bordplaten av tre. Steinen hadde fem kors etter de fem sårene på den korsfestedes kropp, og innfelt i et lukket kammer i steinen ligger en liten beinbit etter St. Olav, velvilligst utlevert fra Vatikanet. Ifølge pateren finnes en relikvie innfelt i ethvert alterbord i katolske kirker.

Jeg ble stum av undring og ærefrykt. Tenk, en rest av Olav den Hellige under vigslet bevaring her i min lille by - og med Vatikanets høye godkjenning!

Denne kveldens opplevelse i kirken ble avsluttet med et utsagn av aller mest presise art da jeg vekslet noen ord med min aldrende trosfelle rett utenfor kirken etterpå. Han fortalte at han konverterte til Den katolske kirke allerede under krigen. Det skjedde i Stockholm, og han var en ung mann. Jeg fortalte at jeg er fersk i Kirken og er underveis til å konvertere. Da sa denne min nye venn: "Du vet, katolisismen - det er en saftig religion, det!"

Jeg humret fornøyd og hadde nesten lyst til å omfavne den gamle - han viste seg å være på samme alder som min far. En saftig religion - det er nettopp hva det er! Altomfattende, spennende og umulig å lære å kjenne fullt ut selv om man er så heldig å ha et helt liv til rådighet. Jeg for min del har levd langt mer enn et halvt liv allerede og må virkelig skynde meg for å tilegne meg mest mulig av all den mystiske rikdommen som Kirken rommer.

Med denne lille historien fra 2 timer tilbake ønsker jeg en velsignet junikveld til alle som har opplevd fellesskapet i den katolske messen.