"Så långt västerut det går"

"Solen går ner över ön. Från horisonten kommer regnet närmre.
Jag åt lite fisk till lunch, det var rester som jag värmde.
Det är den 19:e oktober 2006 och snön faller längre uppåt landet.
Jag är så långt västerut det går,
jag är på fingertoppen av handen."

Det var på Sydkoster utenfor Strömstad at Plura Jonsson satt og skrev denne fantastiske låten fra Eldkvarns CD "Svart blogg" mens han så ut over havet idet forfatteren Bodil Malmsten var på svensk TV. "Blues för Bodil Malmsten" ble tittelen på låten.
Det var der, på en øy i havgapet, at ideen kom til den gode mester Plura, ideen om en sang til alle venner og bekjentskaper som bare var kommet på avstand eller helt forsvunnet i årenes løp. Omgangskrets og kontakter forandrer seg gjennom tiden, men hvor ble det av dem som var der før? Hvorfor ble de borte?
Det er et dypsindig og melankolsk tilbakeblikk hos en godt og vel middelaldrende mann vi hører her. Det er nå snart lørdag her i Østfold, og når nattens søvn er unnagjort, skal jeg selv dra til "fingertoppen av handen", til Koster, Sveriges vestligste punkt, for å feire Sveriges nasjonaldag og gå turer i den ville skjærgårdsnaturen.
Det er mange gode og tankevekkende koblinger til Eldkvarn som dukker opp foran den forestående reisen. Først og fremst denne filosoferingen om alle venner som forsvant. Jeg lurer iblant på om mitt ønske om å bli katolikk vil føre til endringer i sammensetningen av nære kontakter. Finnes det noen rundt meg som vil oppleve seg bortstøtt av min nye målsetting? Vil det å bli katolikk føre til en endret stil som ikke passer for alle jeg kjenner og setter pris på?
Det er vanskelig å svare på slikt på vegne av andre. Jeg er overbevist om at jeg er i gang med en indre metamorfose. Jeg banner mye sjeldnere (i andres nærvær, hrm-hrm), jeg tror jeg er blitt bedre til å lytte enn til å mene, jeg ber til Gud og Jomfru Maria, jeg tenner lys på bordet i takknemlighet når jeg spiser. Kanskje vil noen skygge unna etterhvert, og kanskje vil jeg på min side velge å takke nei til enkelte invitasjoner og forslag. Jeg vet virkelig ikke hva for endringer min katolske identitet vil påføre mine omgivelser, men jeg vet at endringene ikke vil bli til hinder for min målsetting.
Jeg skal stirre mot vest ut over havet fra Sydkoster i morgen, fra "fingertoppen av handen", og skjenke en tanke til Plura Jonsson og hans mange erfaringer. Han har levd både mer og annerledes enn jeg, men ett har vi felles: Vi ville ikke vært her vi er nå uten alt og alle vi har mistet på veien.

"Och solen sjunker snabbt nu och färgar hela havet rött.
Helt plötsligt är alla borta, folk jag träffat, folk jag mött.
Vin och kyckling under ett äppelträd. Otrohet och den jag hade kär.
För varje brustet hjärta lyser en stjärna i natt.
Vart tog ni vägen, jag undrar vart.
Jeg vet inte om det är viktigt, men jag tänker på det ibland."