Likt og ulikt

For noen dager siden traff jeg på en ansatt i skolesystemet her i byen, en tospråklig lærer. Jeg har kjent ham lenge, og jeg treffer ham stadig på messe i den katolske kirken. Denne gangen møttes vi ute i et friminutt på skolen hvor jeg jobber.
Vi pratet hyggelig om løst og fast, men snart tok han et skritt nærmere, senket stemmen litt og ble alvorlig i ansiktet. Så sa han:
"Jeg så at du ikke tok imot kommunionen i kirken forrige søndag men hadde armen slik over brystet. Det er sånn det er i den katolske kirken; du vet, man må først konvertere og det der...."
Han forsøkte faktisk å unnskylde Kirken for dens alvor i forhold til sakramentene. Jeg så initiativet som meget vennlig og respektfullt overfor meg; jeg har en mellomlederstilling i skolen og er i min tospråklige kollegas øyne kanskje ikke en person som er vant til å være i en læregutt-posisjon. I forhold til Kirken derimot, finner jeg det i skjønneste orden - det er jo så utrolig mye å lære!
Rolig forklarte jeg ham at jeg forsto at det er slik det må være; jeg har som mål å konvertere, og da vil jeg tidsnok få adgang til sakramentene.
Min gode samtalepartner smilte og nikket fornøyd over at jeg hadde forstand på å være ydmyk overfor Kirken. Med sin asiatiske bakgrunn ville han så gjerne glatte over ytterligere, så han sa at katolsk eller luthersk - det er nesten det samme fordi begge parter tror på Gud og Jesus.
Da var det at jeg måtte tone flagg og vise min norske evne til å ha en avvikende mening. Jeg ristet kraftig på hodet og sa:
"Nei, for meg er det ikke samme sak! Katolsk og luthersk er veldig forskjellig, ellers hadde jeg ikke kommet til kirken som du tilhører. Den norske kirke er jo ikke stort annerledes enn Arbeiderpartiet!"
Jeg aner ikke hvor jeg tok dette utsagnet fra, men jeg er sikker på at jeg ikke har lest det noe sted. Plutselig, i denne svært hyggelige og kollegiale praten dukket sammenligningen opp, og jeg avleverte den. Min medarbeider lo høyt og slo seg på lårene i begeistring. Han har god kjennskap til norsk politikk og vet bedre enn mange andre hva Arbeiderpartiet står for. Han forsto nok også at den som kom uheldigst ut i sammenligningen, ikke var partiet, men Den norske kirke.
Så sto vi der på skolegården med lekende barn rundt oss og gliste i en varm, felles forståelse: Vi er begge katolikker og kan ikke tenke oss noe annet. Han har vært det siden fødselen av; jeg har knapt blitt det, men vi deler likevel noe verdifullt.
Blir det pent og varmt vær en dag, vil han invitere fruen og meg på grilling i hagen sin. Det ser jeg fram til!