Første kommunion

I går, 1. pinsedag, var søndagsmessen særdeles høytidelig og innholdsrik her i min lokale, katolske kirke. Det ble holdt Første Kommunion for en gruppe barn i rett alder, og det var fem barn som deltok. Dette innslaget i messen var en vakker opplevelse, og kirken var full av folk.
Ofte får jeg små overraskelser under messens gang når jeg blir vàr at pateren har kastet om på rekkefølgen eller ganske enkelt sløyfet faste deler av liturgien. I gårsdagens messe var det ingen preken i vanlig forstand, men etter evangelielesingen stilte pateren seg midt foran menigheten og holdt en kort, innledende tale til førstekommunionsbarna. Deretter fulgte en liten seremoni der de fem barna var aktive med opplesing av bønner. Et viktig innslag fant sted da hele menigheten på én gang fikk fornye sine dåpsløfter. Dette innslaget erstattet faktisk Credo (trosbekjennelsen) i pinsemessen.
Før de fem barna mottok sin Første Kommunion, var det et høytidelig innslag som var omhyggelig innøvd med en stor gruppe vietnamesiske barn i menigheten. De kom gående inn i prosesjon, alle hvitkledde og med fargerike blomsterbuketter i hendene. En åndelig, gospellignende sang på vietnamesisk ble spilt fra en CD-spiller, og barna stilte seg i ring foran alteret og gjorde uttrykksfulle bevegelser der de etter tur hilste Tabernakelet med blomsterbukettene. Det var så vakkert og så utstudert nøyaktig framført at jeg satt med øynene fulle av tårer - i enda etørre grad enn når jeg ser barnetoget 17. mai.
Etter dette innslaget fulgte Den eukaristiske bønn, og deretter ble kommunionen utdelt aller først til de fem barna, som fra først til sist var midtpunktet i pinsedagens messe. De knelte ærbødig på ved siden av hverandre foran alteret og mottok eukaristien som tegn på syndenes forlatelse ved Jesus Kristus.
Deretter var det resten av menighetens tur, helt som vanlig, bortsett fra at folk var så fint pyntet denne dagen. Fruen og jeg var vel ikke direkte sjuskete i klesveien, men vi så at vi med fordel kunne ha pyntet oss enda mer for å gli korrekt inn i den gledesfylte høytidsstemningen denne pinsesøndagen.
Også valget av salmer var tilpasset barna i denne messen. "La oss vandre i lyset" og "Måne og sol" passet godt til en messe med Første Kommunion, og det påfallende er at jeg jo kjenner begge sangene fra Den norske kirke på 1970-tallet. Til gjengjeld var avslutningssalmen en helt klart katolsk Maria-salme.
Det var en stor opplevelse å overvære messen med disse innslagene som betyr så mye for de fem barna og familiene deres. Det neste jeg har å se fram til, er konfirmasjonen - fermingen - under ledelse av biskop Bernt Eidsvig den 14. juni.
Når jeg ser barn og unge delta i de katolske sakramentene, tenker jeg ofte på meg selv og min egen konvertering - eller konversjon, som jeg så det kalt i en bok nylig. Jeg vet ikke hvor langt fram i tid den er, men i beste fall kan den finne sted neste år. Jeg er døpt og konfirmert i Den norske kirke, og dette kan ikke gjøres 2 ganger, har jeg lest i Den katolske kirkes Katekisme.
Så hvordan vil min konvertering og min Første Kommunion finne sted? Jeg er litt usikker på hvor mye oppmerksomhet som kan bli en enkeltperson til del ved konvertering. Hvis det er utsikter til mye fokus på den konverterendes person, kommer jeg til å være rimelig usikker på rollen.
De fem kommunionsbarna i gårsdagens messe visste så godt hvordan de skulle føre seg. Kanskje har de sett eldre søsken gjennomføre den samme seremonien. En slik fordel har ikke jeg, men jeg får stole på pateren. Han har kontroll, som den Kirkens mann han er.
Det var også tydelig under messen i går. Pateren faller aldri ut av rollen. Det er denne gjennomtrygge stabiliteten som får oss alle til å trives under messen og å ta inn alle messens store og små symbolhandlinger med sansene og hjertet. Det går nok greit også når det en gang blir min tur til å motta min Første Kommunion.