Maltesisk konfrontasjon

Høsten 1992 var jeg på ferie på Malta sammen med familie og venner. Vi var i alt 6 voksne og 3 barn i følget. Uka var opplevelsesrik naturligvis, og vi trengte ikke lange tiden i dette tettbefolkede øyriket før vi skjønte at vi var i et land med et av verdens mest katolskvennlige folk.

Øyas historie er lang og spennende, og den er til og med nevnt i Apostlenes Gjerninger, i forbindelse med et skipbrudd som apostelen Paulus opplevde (Apg. 28.1). Rett utenfor byen der vi bodde - Bugibba, skjønt på Malta bor folk så tett at det knapt fins noe skille der én by slutter og en annen begynner - var det en odde med en fjelltopp der en statue av apostelen sto lett synlig både fra land og vann. Det ble sagt at det fantes en grotte innunder odden der Paulus og hans følge hadde søkt tilflukt i uværet.

I de alderdommelige bussene på øya hadde hver sjåfør innredet sitt personlige bønnekammer med madonnabilder, krusifiks og rosenkrans. Oppslag ved private inngangsdører frarådet Jehovas Vitner å komme på besøk ettersom huset var bebodd av "Catholic believers". Vi fikk også informasjon om at landets lovgivning innenfor familiepolitikk og tilgang på medisinske tjenester (les: prevensjon og abort) gjenspeilte Den katolske kirkes lære på en måte som vi slett ikke var vant til fra vårt eget land. Dette var som sagt 1992, og vi fant det merkeverdig og eksotisk.

En kveld i Bugibba gikk vi til en restaurant litt utenfor sentrumsstrøket for å innta dagens middag. Vi kom inn i et lokale med hjemlig atomosfære. Et stort antall bord og stoler i solid treverk var symmetrisk fordelt i rommet - importmøbler, konkluderte vi, ettersom Malta nesten ikke har skog og trevirke på egen jord.

På en krakk borte ved veggen satt en lubben, mørkhåret guttunge på 10-11 år. Han hadde fortsatt på seg skoleuniform slik vi hadde sett andre barn bruke på dagtid. Nå var klokka 21 om kvelden, og han satt med en stabel skolebøker foran seg og strevde med leksene til neste skoledag. Han viste seg å være sønnen i familien som drev restauranten.

Som den gode småbarnsfar jeg var den gangen, og som den faglig interesserte barneskolelæreren jeg fortsatt er(?!), snakket jeg litt med gutten om hva han drev med, og jeg fikk kikke i lærebøkene hans. Han holdt på et matematikkproblem som lignet ting jeg kjente fra 5. eller 6. klassetrinns matte hjemme i Norge.

Gutten snakket godt engelsk, og han spurte hvor vi kom fra. Han visste ikke noe om Norge, men derimot var han interessert i noe langt annet. Hans oppfølgingsspørsmål lød: "Are you Christians?"

Å si at jeg ble overrasket, er ikke dekkende. Jeg føler mer for ord som forbløffet, befippet, brakt ut av fatning, overrumplet, lamslått.

Dette utspant seg i det 5. året etter mitt definitive frafall fra den pietistiske troen jeg hadde vokst opp med. Jeg var en ung mann, sterk og selvsikker, nesten brautende trygg i min gudløshet.

Derfor tok det meg knapt et sekund å få kontroll etter det uventede spørsmålet. Jeg hadde naturligvis ikke full innsikt i trosforholdene i hele mitt reisefølge, men det passet meg glimrende å vise denne katolske guttungen at jeg kunne tale på vegne av oss alle 9. Svaret mitt lød: "No, we're not Christians. I think we're atheists, mostly." Den maltesiske gutten nikket avmålt og vendte tilbake til matematikkboka. Samtalen var avsluttet.

Hvorfor har jeg aldri greid å glemme denne episoden? Var det noe som ikke var helt på plass i min tilfredshet over å ha presentert oss alle som ateister? Sløste jeg bort en mulighet til konstruktiv samtale på et barns vilkår? Følte jeg medynk med dette barnet fordi jeg behandlet hans kristne troskyldighet nedlatende?

Det har gått nesten 17 år siden min maltesiske konfrontasjon, og jeg har møtt meg selv i døra også her: Ikke nok med at jeg på ingen måte er ateist lenger - hvis jeg noen gang kan sies å ha vært det innerst inne - men jeg er også katolikk og en trosfelle av den lille restauranteiersønnen.

Slike hendelser har i årenes løp lært meg å være litt forsiktig med de sterkeste utsagnene. Jo sikrere utsagn, jo større dementi. Denne hendelsen har også fått ny aktualitet i de siste 7 månedene, da jeg har oppsøkt Den katolske kirke pga en ubendig trang inne i meg. Den unge gutten ga meg et spørsmål jeg trengte 17 år til å formulere et godt svar på. Han på sin side er snart 30 år og husker nok verken samtalen eller den norske familiefaren han snakket med. Jeg håper likevel at jeg ikke skremte ham fra å stille flere turister det samme utilslørte spørsmålet.