Fermingens sakrament

(Foto: www.vg.no)

Som jeg har nevnt i et par innlegg i de siste ukene, var det i dag tid for konfirmasjon (ferming) i min lokale, katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sto for messen og fermingens sakramentale handlinger. Det var 8 ungdommer som ble konfirmert, og messen var preget av fest og høytid.

For meg representerte denne søndagsmessen to nye erfaringer, og det var nettopp dette som gjorde at jeg har sett fram til denne dagen med stor forventning. Den ene nyheten for meg var selve konfirmasjonen på katolsk vis. Den foregår vitterlig annerledes enn i Den norske kirke. Den andre nyheten var naturligvis å delta i en messe ledet av biskopen, med mitra og bispestav, flott drakt og betydelig, klerikal verdighet.

Navnene på de 8 ungdommene sto skrevet i "Søndagsbladet", som vi kaller arket med særlige opplysninger for den enkelte søndagsmessen her i min menighet. Ved siden av konfirmantenes vanlige navn sto det også et helgennavn, noe de enten har valgt selv eller blitt tildelt. Allerede her må jeg innrømme at mine kunnskaper kommer til kort; hvordan helgennavnet plukkes ut, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har imidlertid fått vite av pateren at en av oppgavene under konfirmasjonsforberedelsene har vært å skaffe informasjon om helgenen som hver av de unge har fått navnet fra.

Det vil føre for langt å beskrive hele messen og de ulike handlingene for og med konfirmantene, men jeg må få nevne sakramentets mest overraskende innslag: Mens konfirmantene én etter én knelte foran biskopen, tegnet han korsets tegn på konfirmantens panne, og deretter ga han hver at dem et lett klapp på kinnet. Dette forklarte biskopen på forhånd i sin preken. Klappet er en symbolhandling fra den romerske hæren, der soldater fikk et klapp på kinnet da de ble sendt ut for å bevare Romerrikets fred. Med en del overføringer og paralleller gjøres det samme med unge katolikker under fermingen. Det var uventet, men konkret og symbolsk.

Biskop Bernt Eidsvig fyller rollen som biskop til punkt og prikke. Han snakker et rent og tydelig, konservativt bokmål, og han har en stemme som klinger vakkert både når han synger og når han taler. Å se denne frontfiguren innen Den katolske kirke i Norge stå og incensere alteret i St. Maria kirke i Askim ga meg en opplevelse av tilhørighet og trygghet på Kirken og Kirkens vesen. Biskopen sto fjellstøtt i dagens oppgave, og ved innledningen til messen ga han uttrykk for at det å reise rundt og forestå ferming i de ulike menighetene i Sør-Norge er noe av det fineste ved hele bispeoppgaven. Det var tydelig at biskopen trivdes, og han lot menigheten og de ikke-katolske konfirmasjonsgjestene få feire en formfullendt og stemningsfull messe.

Ettersom denne søndagen også markerte festen for Kristi Legeme og Blod, ble det gjort en liten endring etter preken og konfirmasjonshandlingen. Det store påskelyset, som sto i sentrum under påskevigilien (se innlegget om påskens messer), ble tent, og hele menigheten fikk stående bekrefte sine dåpsløfter. Denne handlingen erstattet Credo i dagens messe. I dagens blogginnlegg hos INRI 365 beskrives festen for Kristi Legeme og Blod utførlig med bilder og video fra en annen katolsk kirke her i landet. Fermingens sakrament, med prosesjon både inn i og ut av kirken, bød på tilstrekkelig med festivitas her i Askim i dag, antar jeg.

I et av de første innleggene på denne bloggen, i februar måned må det ha vært, skrev jeg at hver eneste messe byr på nye opplevelser og ny lærdom. Slik er det fortsatt for mitt vedkommende, og dagens messe ble enda finere og mer lærerik enn vanlig. Langsomt vokser jeg som katolikk, og jeg ser fram til møtet med pateren den 24. juni, da jeg håper på veiledning om hvordan veien videre kan se ut. Aldri før har jeg vært så motivert overfor en livsutviklingsprosess.