Troens framtid

"Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?" (Luk. 18,8)


Religiøsiteten øker blant folk, skal vi tro en stor artikkel i Dagens Næringsliv i går, 20. juni. Artikkelen het "Tro & lære" og ble dessverre kun publisert i papirutgaven av avisen.
Artikkelen tar utgangspunkt i en relativt ny bok av to journalister i The Economist, John Micklethwait og Adrian Woolridge. Tittelen på boka er: "God Is Back". Her viser forfatterne til at kjennetegn på den moderne tid - teknologi, demokrati og valgfrihet - snarere styrker religionen enn undergraver den. Når folket individuelt står fritt i å ta verdivalg, velger de ofte religion fordi valget er deres eget og ikke noe påtvunget.
Boka er behørig omtalt på nettet i Daily Telegraph, les her.

I Dagens Næringslivs artikkel intervjues to åpent troende, norske forskere. Den ene er den tidligere omtalte Dominikaner-søsteren Katarina Pajchel (se innlegget "Positivt på TV" fra 12. mai). I intervjuet uttaler hun seg mildt og ubesværet om hvordan hun, som forsker på universtets tilblivelse - The Big Bang - leser Bibelens skapelsesberetning som metaforer og poesi.

Den andre vitenskapsmannen som intervjues i DN, er professor Torleiv Rognum, rettsmedisiner med erfaring fra tragiske drapssaker og fra identifisering av tsunami-ofre i Thailand 2004. Han forteller åpent om hvordan han søker støtte i bibellesing og bønn når han forbereder seg til sitt arbeid. På spørsmålet om han ikke ser noen motsetning mellom å være vitenskapelig skolert og å tro på Gud, svarer han at arbeidet styrker ydmykheten for skaperverket når man ser hvor fantastisk det er laget.


DN trekker også fram en annen nylig utgitt bok i denne artikkelen, en bok av Richard Dawkins som hevder at vitenskapen har plikt til å være religionskritisk. Bokas norske tittel er: "Gud - en vrangforestilling". I en del land har boka ført til kampanjer ledet av ateister og humanister. I Sverige har kampanjen benyttet slagordet "Gud finns nog inte". Det foreligger ingen planer om en slik kampanje her i landet. En av de svenske bloggene jeg følger, har benyttet den positive varianten av slagordet som overskrift for liksom å demonstrere slagordets urimelighet: "Oroa dig inte - Gud finns nog".

I lokalavisen har jeg i de siste ukene lest korte portrettintervjuer med ungdom fra lokalmiljøet. Noen av dem kjenner jeg personlig, eller jeg har møtt foreldrene deres. Jeg nevnte ett slikt intervju i innlegget den 24. april. Senere har flere unge blitt intervjuet på samme måten om interesser og ferdigheter, og under samtalens gang har de omtalt seg som "kristne". Det har fått meg til å fundere litt på hva det er som gjør det så enkelt for de helt unge - 14-17-åringene - å framstå offentlig som kristne. I min ungdom var dette et stempel som man kvidde seg i det lengste for å røpe overfor utenforstående.
Det må bety at det å være kristen i dagens Norge er fullt akseptert og gir ingen forringelse av status. Dessuten viser bruken av begrepet blant de unge at de har forstått sin posisjon i Norges flerkulturelle samfunn. Her er det kanskje greit og avklarende å framstå som "kristen" til forskjell fra "muslim", "hindu" eller "ateist". Men hva vet jeg - jeg er jo selv en gammel mann i forhold til disse åndsfriske og frimodige tenåringene.
Det er i hvert fall helt tydelig at den religiøse orienteringen er identitetsskapende blant unge mennesker - det er hevet over tvil!
Dette er en indikasjon på at artikkelen i gårsdagens DN er høyst betimelig. Forfatterne av boka "God Is Back" har oppfattet en ny realitet. For dem er det kanskje en begivenhet på linje med hva det er for min del, men for de unge som utgjør framtidens samfunn, er dette bare en konstatering av tingenes tilstand og et lite oppsiktsvekkende faktum.
I så fall tror jeg at svaret på spørsmålet i bibelsitatet som innleder dette innlegget, vil bli positivt i en riktig lang periode framover.


La meg til slutt få sitere den gode søster Katarina Pajchels svar på spørsmålet om troen på Bibelens mirakler, blant annet jomfrufødselen. Hun smiler - ifølge DN! - og avleverer følgende slående pedagogikk:
"Det interesserer meg egentlig ikke. Jeg anerkjenner at mirakler kan skje, men jeg er mer opptatt av hva de uttrykker. Maria som den nye Eva, en ny begynnelse. Eva som sier nei, Maria som sier ja til Guds vilje. Mange av miraklene er peanuts i forhold til det store, at Jesus sto opp fra de døde. Når Gud er skaper, hvorfor skulle han ikke gripe inn i sitt skaperverk? Jeg aksepterer mirakler som del av et større teologisk bilde, først da gir de mening."


Merk dere navnet: Katarina Pajchel. Hva hun kan utrette for vitenskapen og for fysikk som fag, er ingenting jeg kan uttale meg om. Men at hun vil utrette store ting for Den katolske kirke og især Kirkens posisjon i Norge, er det ingen tvil om. La oss om Guds velsignelse for søster Katarina!