Santa Maria in Trastevere

Hvis du er i Roma og skal besøke mer enn tre kirker, har jeg en anbefaling om hvilken kirke som bør være den fjerde. (De tre obligatoriske er, såvidt jeg vil anta: Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Paolo Fuori Le Mura.) Det er hundrevis av kirker som kan fungere godt på fjerde plass, men rent personlig vil jeg varmt anbefale Santa Maria in Trastevere.
Dette sies å være Romas eldste kirke, bygd på et sted hvor det ble grunnlagt en kirke første gang på tidlig 300-tall; noen hevder enda tidligere. Den nåværende kirken stammer fra 1100-1200-tallet og er rikt utsmykket med mosaikk både på utsiden og innsiden.
Kirken ligger i Trastevere, "på andre siden av Tiberen", det sjarmerende området der boligene nå for tiden huser kunstnere fra mange nasjoner. Også det skandinaviske kunstnersenteret ligger i dette området. På en stor, åpen plass med fontene i midten ligger kirken diskret inne i et hjørne, slik øverste bilde viser. Santa Maria in Trastevere er en intim og innbydende kirke med rikelige former for gammel fromhet og skjønnhet.
Mosaikken i gulvet foran alteret.

Taket i kirken, heldekorert med geometriske utskjæringer og vakre malerier.

Til venstre framme i koret er det en åpning i veggen lik en bilderamme. Gjennom åpningen ser man takmaleriet fra kapellet innenfor som om maleriet hørte hjemme i den rammen som åpningen utgjør.

Dette er takmaleriet som ses gjennom åpningen i veggen inne i kirkens hovedskip (forrige bilde).

Høyt oppe på kirkens bakre endevegg er det tre helgener avbildet i glassmalerier av langt nyere dato enn selve kirken. Stillaset til venstre viser at kirken stadig er under oppussing og utbedring.

Påskevelsignelse 2010

I kveld er det ferming og konversjon for mine to meddeltakere i vinterens Katolsk Orientering i den katolske kirken hvor jeg bor. Selv trenger jeg som kjent ytterligere et halvår på å ta det samme skrittet, men jeg har respekt og beundring for H og R som fullfører vandringen i dag, påskeaften 2010. Dagens innlegg med bilde av en flyer fra en italiensk menighet og bønnen som står på flyeren, tilegnes de to konvertittene. Måtte Kristi fred innhylle deres liv.

Bønn
Herre, beskytt og velsign dine barn som bor i dette hus:
La det være slik at når de er innenfor husets vegger, finner de i deg sin tilflukt;
når de går ut, sin følgesvenn;
når de kommer tilbake, sin gjest og venn;
og la dem ved slutten av sine dager bli mottatt i det hjem som du selv bereder i Faderens hus.
Ære være Ham i all evighet.
Amen.

Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.

Bebudelsen

Det er 25. mars og dagen for Herrens bebudelse, dagen da Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen at hun skulle føde Guds Sønn, dagen da Maria svarte sitt berømte og betydningsfulle "Fiat", som det heter på latin, "det skje som min Herre har sagt".
Som illustrasjon til dette innlegget har jeg i anledning dagen funnet fram mitt eget foto av en av de mer enn 100 år gamle undervisningsplansjene jeg i høst fant i kjelleren på skolen der jeg jobber. Dette bildet heter ganske enkelt "Bebudelsen" og viser en nyvåken, lettere forskremt Maria sittende på sengen mens den budbærende engelen nærmest fyller hele rommet med sine vinger, sitt lys og sin prakt.
Legg merke til at engelens føtter ikke berører gulvet.
Det er et herlig bilde! Ifølge omtalen av Herrens bebudelse på katolsk.no er motivet særdeles mye benyttet i kunsten. Det eksisterer derfor ganske sikkert mangen andre uttrykksfulle og fargesterke framstillinger av denne bibelhistoriske scenen, og den ene behøver ikke være dårligere enn den annen i uttrykksrikdom.
Når vi i dag kan feire bebudelsen, vet vi også at det er 9 måneder igjen til jul. Men først skal vi feire påske. Det er bare 3 dager igjen av fastetiden, og så starter den viktigste høytiden i kirkeåret med palmesøndag.
La meg forresten nevne at jeg er rimelig fornøyd med fasten for mitt eget vedkommende. Som nevnt for nesten 40 dager siden valgte jeg å gi meg selv en noe symbolsk, daglig påminnelse om fastetidens særegenhet ved at jeg skulle sløyfe salt på mine varmretter, noe som jeg vanligvis ser som en absolutt nødvendighet. Dette har fungert godt; bare 2-3 ganger har jeg falt for fristelsen og benyttet saltkaret ved middagsbordet, og det har ikke skjedd helt uten et stikk av dårlig samvittighet.
Desto mer merkbart har det vært å spise kald lunsj hver dag. Jeg har ellers pleid å være den hyppigste brukeren av mikroovnen på lærerværelset, men i hele fastetiden har jeg latt dette være. Savnet av varmt smørbrød eller nachos med skinke og oliven har iblant vært påtakelig, men jeg har stått løpet helt ut.
Min faste har med andre ord dreid seg først og fremst om fravær av smaker som jeg setter stor pris på. Denne forskjellen fra lunsj og middag slik jeg er vant til å ha det, har vært merkbar, og jeg har to ganger om dagen fått denne påminnelsen om at det er fastetid, og at jeg faster for første gang i historien. Det har gitt meg en hel del ettertanke og mulighet til refleksjon over hvem jeg er og hva jeg vil videre med mitt altfor brokete liv.
En ny utenlandsreise står for tur. Sannsynligvis blir bloggen nå liggende urørt med det herværende innlegget som siste nytt i over ei uke. Jeg ser fram til å gjenoppta skrivingen midt i påsken, men framfor alt ser jeg fram til selve påskefeiringen. At Herrens bebudelse nå falt så nær starten på påsketiden, minner meg om at det hele tiden er nye ting å se fram til, nye høytider å feire rundt neste sving.
Jeg ønsker bloggens besøkere en fin påskehøytid!

Avansert teologi

I kveld føler jeg meg som forfatteren Dag Solstad må ha gjort da han startet å skrive romanen "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", som utkom i 1984. Romanen handler om en venstreradikaler som i ensomhet strever med å finne marxismens vesen hos seg selv og andre likesinnede i 1980-tallets Norge. Observasjonene danner langsomt et mønster, eller blir det virkelig noe mønster til slutt? Jeg husker ikke hvordan boka ender, men den er preget av grublerens stadige funn av ubesvarte spørsmål.

I går begynte jeg på noe som kan ligne en slik leting etter svar på spørsmål om det ugjennomtrengelige. Jeg tok opp katolsk teologi og konstaterte at jeg måtte ha gjort et funn idet jeg ved hjelp av en bloggkommentar hadde sett en viktig forskjell mellom luthersk og katolsk menneskesyn: I katolisismen har alle mennesker del i skylden, ansvaret for følgene av den opprinnelige synd.
Takket være en ny, glimrende kommentar til gårsdagens innlegg ble jeg gjort oppmerksom på at det ikke bare er i synet på synd og skyld at Den katolske kirke betrakter menneskeheten under ett, men - naturligvis, burde vi tilføye - også i synet på frelsesverket ved Jesu Kristi offerdød for alle menneskers synd. Bildet av Guds kollektive forhold til menneskene ble dermed komplett.
Det interessante er at dette skiller seg fra reformert tankegang, der menneskene betraktes som individuelt ansvarlige for sin synd og dermed også for å søke frelse gjennom rett tro og livsførsel.
Forskjellen er av stor betydning, og jeg ønsket å lete videre etter det preg som disse to menneskesynene kan ha tilført ulike samfunn. Jeg rett og slett leter etter svar på spørsmålet om det er dominansen fra henholdsvis katolsk og protestantisk tro som har forårsaket forskjellene mellom samfunnssystemet i land som Polen og Norge.
Spørsmålet er enormt, og det er upersonlig. Selv har jeg lest en del om følgene av reformasjonen i England i boka "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1800" av Lawrence Stone. Her vises utviklingen i befolkningen gjennom tre århundrer fra Reformasjonens begynnelse. Stone bemerker at den nye læren om hver enkelt persons individuelle ansvar overfor den dømmende Gud førte til en slags allmenn panikktilstand der fedre banket godvilje og folkeskikk inn i barna.
Ser vi følgene av en slik utvikling i Norge i år 2010, og mangler slike følger i land som Polen eller Italia?
Jeg spurte pateren her i Askim om dette tidligere i kveld. Han var rimelig uforberedt på et slikt spørsmål, noe jeg med største letthet kan forstå. Det var vanskelig å få noe klart svar, men han kunne vise til en del lokale forskjeller i kulturen innad i Polen. I øst har folk i århundrer vært påvirket av Russland, mens i vest er det germansk kultur som har preget utviklingen. Dette er observerbart den dag i dag for polakkene selv.
Jeg innså gradvis og ikke særlig motvillig at jeg ikke kan oppnå annet enn å skrape i fjellveggen i håp om å se innsiden av fjellet. Hva skal jeg se innsiden for? Kanskje kan jeg trenge litt lenger innenfor om ti eller tjue år, men er det dit jeg vil, inn i det ugjennomtrengelige?
Jeg velger å forlate disse enorme konstruksjonene av teologi, filosofi og antropologi og heller se på dette: Jeg er en del av frelsesverket! Sammen med alle helgener fra tidligere tider og med alle nålevende katolikker i verden har jeg del i Guds plan for å få tilgitt min del av den kollektive skyld.
Det er dette som betyr noe. En varm takk til kommentatorene Ulv og Ståle som uten egentlig å gå inn for det førte meg inn i en teoribetraktning som jeg med største tilfredshet kan parkere akkurat her!

Katolsk menneskesyn

Torsdag 11. mars skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg kommenterte at Dagbladet hadde funnet tiden inne til å ha Pave Benedict XVI på forsiden. Bakgrunnen var sakene med misbruk av barn i katolske skoler i bl.a. Pavens hjemland, Tyskland. Det kom flere velvillige kommentarer til innlegget, og en av dem har jeg ikke vært i stand til å glemme. Den har fulgt meg natt og dag i de nesten to ukene som har gått, og i dag er jeg bare nødt til å trekke tankene fra innlegget videre, dissekere hva de meningsbærende setningene faktisk uttrykker og forsøke å trenge inn i det som er selve katolisismen.
Her kommer kommentaren fra Ulv i sin helhet:

"Husker jeg en gang tilfeldigvis hørte en preken. Det er en del år siden nå, men jeg mener det var pater Olav Muller som holdt den. Dette var rett etter medieoppslagene om overgrep gjort av katolske prester i USA.
Den gamle pateren snakket om denne saken, beveget, så ut over menigheten og spurte:
- Hva skal vi gjøre med all denne menneskelighet?
På meg gjorde dette et stort inntrykk. Han sa ikke "umenneskelighet", som moderne mennesker i vest helst gjør - de som ikke har noe forhold til det båndet som eksisterer mellom oss alle, de som tror de kan distansere seg selv fra nedrige handlinger gjort av andre, og slik utradere sin egen skyld.
Katolikkene og de ortodokse erkjenner imidlertid et slik brorskap."

Hvilket brorskap siktes det til? Det må være brorskapet mellom syndere, altså båndet som binder alle mennesker sammen. Samhørigheten mellom dem som erkjenner at en annens synd springer ut av den skyld som vi selv har del i. Menneskehetens samlende enhet med utgangspunkt i dette ene: Den opprinnelige synd.
Jeg har som sagt tenkt en masse på dette menneskesynet siden den velformede kommentaren fant veien til feltet under mitt blogginnlegg, og jeg erkjenner at vi her står overfor en av de viktigste teologiske og filosofiske forskjellene mellom den katolske og den lutherske lære: Det kollektive ansvar til forskjell fra det individuelle.
Jeg har drevet en del søk i Den Katolske Kirkes Katekisme på nettet i det siste og har kommet til at de avsnittene som klarest tar opp dette temaet, har nummer 385 ff. Her skildres syndefallets gjennomføring, betydning og konsekvenser gjennom 27 logisk sammenhengende avsnitt. Det mest sentrale utsagnet finner vi i avsnitt 397:

"I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet."

Denne setningen oppsummerer syndens vesen. 15 norske ord som beskriver alt som er felles for verdens ondskap, menneskenes tanker og ord, gjerninger og forsømmelser og den enkeltes del av skylden.
Det er ikke noe ærerikt bånd som på denne måten binder menneskene sammen, men vi er like fullt del av en enhet og en plan: Den som erkjenner skyld, har del i nåden gjennom sakramentene.

Jeg begynner å se litt klarere det som er frelseslæren i Den katolske kirke. Det er dunkelt og dogmatisk, men alt står i sammenheng som deler av en kolossal, enhetlig logikk. Denne logikken omfatter et menneskesyn, og kanskje omfatter den, i ytterste konsekvens, en verdensanskuelse. Dette siste begrepet vil bli temaet i neste blogginnlegg, og jeg må innrømme at det vil bli skrevet først etter at jeg har drøftet spørsmålet med den gode pater Piotr under Katolsk orientering i morgen ettermiddag.
Jeg står kanskje foran et gjennombrudd når det gjelder å forstå hvilken betraktningsmåte som gjør katolikker annerledes enn protestanter og katolske samfunn forskjellige fra protestantiske når det gjelder forholdet til fellesskapsfølelse, individualitet, kollektivisme, ansvarsfordeling, skyld og - i siste instans - tilgivelse og frelse. Temaet er svært, og jeg kommer uansett til å fatte bare begynnelsen, overflaten og innledningen, men kanskje er dette nok til å oppleve å ha gått et stort steg videre i innsikt og visdom.

St. Anna i Nyköping

"Mörk himmel över Sörmland
Kvällsblå skymning in i bilen
Vi kör den glömda gamla E4:an mot norr."
(Lars Winnerbäck: "Lång väg hem" fra albumet "Söndermarken" (2003).)

Nyköping, Sörmland, Sverige. En mindre industriby, til vanlig nokså grå og i overskyet mildvær i mars måned så tungt grå som noen by kan bli. I utkanten av et industriområde i byen finner vi S:ta Anna kyrka, byens katolske kirke og arbeidsplass for pater Zbigniew Golebiewski.
Like nedenfor hotellet vårt dundrer trafikken fra E4 døgnet rundt. Ved kirken er veien mer på avstand. Et godt stykke bak oss har vi jernbanens sidespor mot Oxelösund når vi er utenfor kirken. Det er som om kirken er sluppet ned der hvor knutepunktet Nyköping er på sitt stilleste.
På nærmere hold ser vi at kirken er gjenomført designet. Dette er en basilika, skjønt moderne, lys og tiltalende.
Kirken har egne hjemmesider der både kirkebygningens interiør og eksteriør blir beskrevet og begrunnet, og der menighetens aktiviteter og tilbud presenteres. Der finner man kart over bydelen med atkomstbeskrivelse fra E4 og väg 57. På samme nettsted hadde jeg på forhånd funnet ut at det er messe kl. 18.00 på fredagskveldene. Dit gikk vi, mitt jobbrelaterte reisefølge og jeg, fordi kollegaen gjerne ville oppleve en katolsk messe. Ingenting var hyggeligere enn å ta en motivert protestant med til S:ta Anna kyrka.
Innenfor inngangsdøra sto et stort stativ med salmebøker. På forsiden sto det med store bokstaver: CECILIA. Katolsk psalmbok. Inne i boka, fra side 389, fant vi komplett liturgi for allmenn messe på svensk.
Bare 7 mennesker befant seg i kirken da pater Zbigniew trådte inn, men dette er jeg vant til hjemmefra. Det er messen søndag formiddag som er godt besøkt; på hverdagskveldene er det mer labert.
Det var høyt under taket i den godt opplyste kirken. Framme ved koret hang en liten, utskåret figur av Jomfru Maria med Jesusbarnet på den ene siden og en figur som forestilte St. Anna, Marias mor, på den andre siden. På fanget hadde St. Anna både Maria og Jesus.
Tabernakelet bak alteret var av enkelt treverk, vakkert i formen, men uten bilder eller utskjæringer. Det lille treskapet understreket kirkerommets enkle, klare og lyse linjer.
Messen foregikk til punkt og prikke slik jeg er vant til fra St. Maria kirke i Askim. Det var bare å kikke stjålent på de svenske liturgitekstene for å holde takten. Ettersom denne fredagen, 19. mars, var festen for Den hellige Josef, Jomfru Marias brudgom, kunngjorde pateren at vi skulle be både Gloria og Credo under messen.
På to punkter la jeg merke til små ulikheter i forhold til messen på norsk. Den første forskjellen var rent språklig og framkom rett før prefasjonen, når presten sier: "Løft deres hjerter", og menigheten svarer: "Vi løfter våre hjerter til Herren". På svensk lød svaret: "Vi har upplyft våra hjärtan till Herren." Svenskene benytter altså perfektum der norsk messe benytter presens. Det viser seg at svenskene har valgt rett på grunnlag av den latinske teksten: "Sursum corda" - "Habemus ad Dominum." Så kan vi spekulere på om dette representerer noen reell forskjell i innhold.
Den andre lille ulikheten i den svenske messen oppsto etter kommunionen. Da gjestene hadde mottatt eukaristien, og pateren hadde ryddet bordet, satte han seg rolig ned på en stol bak alteret. I liturgien i psalmboken sto det oppført en stille stund for individuell bønn. Over et halvt minutt passerte uten en eneste liten lyd i kirken. Det var som å kjenne både Marias og Annas nærvær; jeg formelig hørte det blafre i vide kapper der framme.
Omsider reiste den myndige pater Zbigniew seg og avsluttet messen med velsignelse og takksigelse.
Takknemlige gikk vi ut av kirken, min kollega og jeg. Vi delte en opplevelse, og i likhet med min egen fascinasjon etter mine første messefeiringer høsten 2008 uttrykte han forundring og tilfredshet over all aktiviteten man blir invitert til under en katolsk messe. Dette gjorde oss begge godt, og vi kunne med fornyet fellesskap og motivasjon fortsette det planleggingsarbeidet som hadde ført oss til et todagers opphold i Sörmland.