Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.