Inntrykkene fordøyes (6): Påskens messer

I løpet av påsken fikk jeg oppleve 3 katolske messer. Det er kanskje ikke mer enn det bør være når påsken ble tilbrakt i norske byer. Den katolske kirke er mer tilgjengelig enn man skulle tro; Norgeskartet på katolsk.no er imponerende tett markert for kirkesteder.
Min situasjon er jo slik at jeg ennå ikke er katolikk i alle betydninger av ordet. Nå var det nok ikke derfor jeg "valgte bort" enkelte messer. Det var snarere slik at jeg gikk til messe de dagene det passet inn i planene forøvrig. Det viktigste på mitt nåværende stadium er å overvære messer for å lære. Det er hele tiden noe nytt å oppdage, noe nytt som har unngått oppmerksomheten tidligere.
I påsken hadde messene så ulikt innhold og preg at det synes helt nødvendig å bruke tid - årevis - for nettopp å lære. For noen dager siden skrev jeg om langfredagsmessen i St. Dominikus-kirken i Oslo. Dette var svært annerledes, og som jeg skrev i innlegget påskeaften, vet jeg ikke om forskjellene skyldes at det var langfredag eller at messen foregikk hos dominikanerne.
Det hele skred fram under utrolig sikker, liturgisk regi. Ved starten kom fire munker gående i prosesjon inn i kirken. To av dem var kledd i lyse kapper, to av dem i rødt. Da de var kommet helt fram i koret, la de seg helt flate på gulvet foran tabernakelet. Det var betagende og tankevekkende.
Under gjennomgangen av lidelseshistorien ble menigheten 10 ganger bedt om å knele og be. Det ble helt stille i kirken i en liten stund, kanskje 12-15 sekunder, så ble menigheten bedt om å reise seg igjen, og ritualet fortsatte.
For meg som sliter med å forme egnede ord til en bønn, var de 10 gangene på kne en god anledning til refleksjon. Kanskje var det nettopp dette som var det fineste ved hele messen: De mange mulighetene til refleksjon over evangeliets mysterier.

Dagen etter, påskeaften, var jeg med og feiret påskevigilien i den lokale, katolske kirken. Messen var godt besøkt, og det hele startet utendørs med lystenning og velsignelse av ilden. En etter en gikk menigheten inn i kirken med et tent stearinlys og satte seg på plass i benkene. På den måten ble det symbolisert at Kristus trer inn i kirken og verden og sprer sitt lys utover. Nå startet påskevigilien såpass tidlig på kvelden her i byen at den store effekten av lysets inntog i kirken til dels uteble. Men dette var ikke viktig: Det viktige ved symbolhandlinger er ikke at handlingen utføres, men at det foretas noe som ligner.
Påskevigilien hadde 4 deler: Lysets liturgi, ordets liturgi, dåpens liturgi og eukaristien. Det var uendelig handlingsmettet og stemningsfullt. I dåpens liturgi kunne jeg, som fortsatt er protestant i navnet, delta til fulle. Jeg er døpt som barn i Den norske kirke, og dåpsløftene som menigheten bekreftet, gjaldt også for meg.
Da jeg gjenkjente ordene fra dåpsliturgien i statskirken og fikk være med å svare bekreftende i den katolske kirken, fikk jeg gåsehud av god og gledelig gjenkjennelse på et høyere nivå: Endelig et felt hvor jeg var på høyde med alle de andre i den katolske menigheten!

Den tredje messen jeg overvar i påsken, var i går, 2. påskedag. Det var enda en markering av påskens budskap, men denne messen var temmelig lik de vanlige søndagsmessene. Jeg opplevde til gjengjeld at jeg begynner å kjenne liturgien så godt at jeg ikke i samme grad som før er avhengig av å følge liturgien i salmeboka. Jeg vet når jeg skal sitte og når det er tid for å reise seg, men det er fortsatt nødvendig å følge tekst og melodi på nr. 14 i Katolsk salmebok for å være på høyden. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å lære Gloria og Credo helt utenat, men det er et langsiktig mål...

Påsken 2009 ble den første jeg feiret i ly av Den katolske kirke. Ettersom påske jo feires bare én gang i året, vil det ta lang, lang tid før jeg har lært nok til å være fortrolig med de ulike liturgivariantene som benyttes i denne tiden. Dette er en motivasjon til å se langt fram; det er noe nytt å lære ved hvert eneste kirkebesøk hele året.