Ny start stadfestes

Denne bloggen skal i første rekke handle om min tilnærming til Den katolske kirke og om min prosess i retning av en mulig konvertering. Fordi jeg skriver i jeg-form hele tiden, er det slik at det meste av innholdet i bloggen er mine egne, personlige og faktiske erfaringer. Primært er det mine nåtidige erfaringer med Den katolske kirke jeg skriver om. Iblant dukker det imidlertid opp glimt av min fortid.
I går lot det seg ikke skjule lenger: Da jeg for godt og vel 20 år siden bestemte meg for å trekke meg ut av enhver aktivitet innenfor Den norske kirke, var det et resultat av et langvarig oppgjør med de lavkirkelige retningene innenfor kirken. Hva personer og foreningsliv innen slike retninger bidro med i min tidlige ungdomstid, kom til uttrykk i gårsdagens innlegg.
Jeg måtte innrømme at jeg fremdeles er i en tilstand av forakt overfor visse personer og deres innvirkning på meg og mine jevnaldrende fra hjemstedets indremisjonsmiljø. Det var første gang at jeg slapp løs indignasjonen og bitterheten. Jeg kan ikke garantere at det ikke vil gjenta seg, men jeg kan love at det vil skje svært sjelden.
Det er i dag viktig for meg å klargjøre historikken for ikke å miste troverdighet som ny og ennå ikke fullverdig katolikk. Det har tatt meg 20 år å få erfaringene fra bedehusets ungdomsforening på tilstrekkelig avstand.
At disse to tiårene skulle ende med en fornyet og gjenfunnet gudstro innenfor verdens største kristne kirke, var svært uventet. Fullstendig utenkelig for bare et par år siden. Plutselig sitter jeg her, lykkelig og fornøyd, med en gudstro som jeg var sikker på at jeg hadde mistet hinsides redning, og jeg identifiserer meg med tilhengerne av Paven og Jomfru Maria. Det er et livets eventyr, og jeg får ikke nok av det!
Jeg tilhører en skare på 1,1 milliarder nålevende katolikker og en talløs menneskemengde som gjennom to årtusener har hatt sitt religiøse liv innenfor denne Kirkens fargesterke ritualer. Det er fantastisk at dette er meg!
I en kommentar til mitt innlegg den 2. april ble min begeistring over å ha oppdaget Den katolske kirke besvart med at det kanskje ikke er jeg som har valgt, men at det er jeg som er den valgte. Tanken er så umåtelig at jeg ble rent satt ut da jeg leste den første gang. Når jeg nå har beskrevet både overfor meg selv og bloggens lesere mine verste minner fra den pietistiske forsamlingen hvor jeg vokste opp, og i tillegg tenker på de 20 årene som sorgløs ikke-troende, må jeg si at det å ha oppdaget ny grobunn for gudstro i Den katolske kirke ikke uten videre kan ha kommet fra meg selv. Min tanke er blitt ledet i rett retning. Min evne til å kombinere opplevelser og erfaringer og hente ny kunnskap av det opplevde må ha blitt styrt. En lang rekke mindre hendelser i mitt liv har til slutt fått Den katolske kirke til å framstå som tiltrekkende, interessant, spennende og fyllestgjørende for mitt stadium i livet. Jeg takker Den Allmektige for å ha tilført meg alle disse tegn og tolkninger, disse erfaringene og framfor alt nysgjerrigheten overfor Kirken!
Det er en ny begynnelse som ble igangsatt høsten 2008, da jeg bestemte meg for å besøke en messe i den katolske kirken her hvor jeg bor. Etter 20 års fravær fra enhver arena innenfor Den norske kirke har jeg nå ikke noe behov for å gi inntrykk av at jeg smetter unna til slutt. Men jeg nikker gjenkjennende til et utsagn av teolog Helge Hognestad i gårsdagens Dagbladet Magasinet, side 66:
"Kirken rommer så mye frykt. Noen ganger tenker jeg at den er et skjulested for angstnevrotikere."
Uten at jeg på noen måte vil gi tilslutning til Hognestads øvrige synspunkter, fant jeg dette sitatet høyaktuelt etter mitt utbrudd i gårsdagens blogginnlegg. Det var nettopp angstnevrotikerne som fikk slippe til i min hjembygds bedehus. Talerstolen der de fikk holde sine "andakter" ble en arena der de fikk utbre sin angst over oss lettpåvirkelige tenåringer. Jeg er ferdig med dem og med bedehuset og pietismen. "Andakt" har fått en helt ny betydning hos meg, slik jeg også har vært så heldig å få et nytt gudsforhold.
Quoniam tu solus Sanctus, tu solus Dominus, tu solus Altissimus, Iesu Christe, cum Sancto Spiritu: in gloria Dei Patris.