onsdag 24. juni 2009

Grøss!

Hadde samtale med pateren i dag. Stakkars mann! Ikke nok med at han hadde satt av en time til meg, slitsomme krek, fra kl. 17, men han hadde en ny avtale med noen polakker (tror jeg det var) kl. 18. Onsdagsmessen skulle som vanlig begynne kl. 18.30, og den kom i gang bare noen få minutter over tiden. En ny avtale ventet den gode pateren straks messen var over; en ikke ukjent, utenlandsfødt forretningsmann her i byen sto og ventet ved Audien sin da vi kom ut etter messen. Ikke vet jeg når pateren kunne ta kvelden i dag, men det må ha blitt langt senere enn det vi vanlige lønnsmottakere hadde funnet i orden.
I forrige uke sendte jeg en mail til pateren der jeg listet opp noen spørsmål jeg gjerne ville drøfte med ham eller få svar på. Han var godt forberedt til samtalen og stilte med litteratur både i bokform og utskrifter fra Internett. Et av spørsmålene mine dreide seg om hvordan en konvertering - eller "konversjon" - foregår i praksis, altså hvordan selve handlingen tar seg ut under messen hvor det skjer.
Jeg ble en smule urolig over svaret. Eller for å si det som det er: Jeg ble vettskremt! Konversjonen er som en utvidet konfirmasjon. Jeg trodde at både dåp og konfirmasjon var unnagjort én gang for alle ettersom jeg har vært gjennom begge deler i Den norske kirke en gang for omtrent hundre år siden. I kveld fikk jeg vite at dåpen ganske riktig foregår bare én gang fordi den er et sakrament i både lutherske og katolske kirker. Konfirmasjonen derimot, er intet sakrament hos protestantene. Derfor foregår innvielsen til fullverdig katolikk som en konfirmasjon - en ferming, slik jeg så biskop Bernt utføre overfor 8 pur unge mennesker i menigheten for et par uker siden.
Forut for konfirmasjonshandlingen framsier den konverterende en erklæring, et langt og inderlig utsagn som i sin tur følger etter den nikenske trosbekjennelse under messens gang. Pateren ga meg en utskrift på et par sider der ritualet for konversjon var beskrevet punkt for punkt.
Er det dette jeg skal igjennom? Er dette noe jeg virkelig ønsker å utsette meg for? Må jeg kunne det utenat, eller finnes en tilstrekkelig diskret jukselapp?
Jeg ser for meg settingen, en vårsøndag med masse folk i kirken, meg selv i mørk dress langt framme, for anledningen utstyrt med et eget helgennavn som jeg skal tiltales med under konversjonshandlingen. Mange av folka i kirken kjenner jeg fra nabolaget eller fra ulike arbeidsplasser jeg har hatt her i byen. Kanskje gleder de seg over at denne blide og iblant bråkjekke karen blir katolikk, men kanskje har de også vondt for å tro det de ser. Dette er ikke St. Dominikus kirke i Neuberggata; det er den kattolske kirken i Askim min konversjon vil finne sted i. Her vet folk mye om hverandre, mer enn nok til å forme tanker om brist i troverdigheten selv under en hellig handling.
Jeg ser at jeg fikk besvart mitt spørsmål om selve konversjonshandlingen i rette tid: Det er ennå lang, lang tid til det vil bli mulig å gjennomføre selve konversjonen. Min frykt for å bli eksponert for hele menigheten, min frykt for å falle ut av rollen og begynne å stotre under de høytidelige utsagnene som den konverterende skal uttale, min motvilje mot å være sentrum i en sammenheng der jeg aller helst vil være usynlig på bakerste benk - alle sperrer kan nå bearbeides systematisk og målrettet i måned etter måned.
Denne bloggen ble opprettet for at jeg innen jul 2010 skal ha funnet ut om jeg vil konvertere til katolisismen eller ikke. De regelmessige samtalene med pateren har samme, gjensidige målsetting. Både bloggens lesere og jeg selv har sett at det faktisk ikke er troen eller identiteten det skorter på. Nå derimot, ser vi at det er mot - eller rettere: frimodighet - jeg muligens ikke har nok av.
Og dette sier en som er kjent fra store forsamlinger i lille Askim, skolelederen som med få setninger kan både underholde og informere på én gang - uten å forårsake misforståelser av noe slag. Klarttalende, kanskje til og med velartikulert iblant, språkmektig med offentlige opptredener på finsk og persisk - denne personen blir så liten og skremt når motparten er Gud Faders representant i Kirken og publikum er fødte katolikker.
Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum....!

7 kommentarer:

  1. "Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum..."

    Nei, ingen av oss er vel verdige at Han skal komme under vårt tak.

    Jeg må si at jeg føler det slik selv også - på en måte er jeg 100% på rett plass, men samtidig så er det som om jeg er "utenfor" og føler meg som en inntrenger, på et territorium som ikke er mitt eget.

    Så har jeg også hatt lite sosial kontakt med menigheten, jeg har stort sett bare spurt Pateren pent om det er greit at vi kommer til messene.

    Jeg ser jo for meg at vi også en gang skal få oppleve en slik "utvidet konfirmajon" - jeg lengter stadig mer etter det; full kommunion med alle de hellige på alle steder gjennom alle tider, såvel som med Kristus selv. :-)

    SvarSlett
  2. Inventus,

    slik tenkte jeg også, at jeg ikke turte å stå foran menigheten, at jeg ikke var bra nok fordi jeg ikke var født katolikk som du sier - selv om det faller på sin egen urimelighet. Ingen blir født katolikk, det blir man ved dåpen.

    Så kom endelig kvelden, jeg var kjempenervøs, både pga menigheten og at jeg følte meg veldig liten - skulle jeg få del i disse store mysterier? Jeg var nervøs da presten kalte oss opp. Etter at vi hadde stilt oss opp med ryggen mot menigheten begynte helgenlitaniet - og da forsvant nervøsiteten.

    Det har jeg også hørt fra andre konvertitter. Dette er større enn oss selv! Dette er større enn nervøsitet, nykker og "enn hvis de tenker at". Det er Kristi legeme og blod! Og da gråt jeg.

    Hva med å be Den hellige ånd om mot? :)

    SvarSlett
  3. Kjenner meg til dels igjen, men dette er jo noe mer å "melde seg inn". En/jeg skal ha gransket seg selv, "nyre og lever, hjerte og sinn". Nå skal vi ikke la oss styre av frykten. Virker bare for meg, som du har kommet langt. Sort eller hvit dress, jeg vil selv føle meg veldig "naken" under min egen seremoni. Det er vel slik Herren vi skal føle også, "nyfødte som ett barn". Be mye, vi skal greie det.......er ønsket stort nok, hjelper Herren oss "hjem".

    SvarSlett
  4. rootsman, Pia og Credo: Tusen takk for kommentarer! Jeg har virkelig kommet inn i en fase av frykt, men det dere skriver, hjelper meg videre. Det er helt klart at vi som vil konvertere, må igjennom et éngangsrituale. I løpet av dagen idag har jeg tenkt mye på dette at varigheten er svært begrenset. Kanskje er det mindre enn 30 minutter at fokus er på min person. Dette er lite - rent mikroskopisk! - i forhold til den "konfirmasjon" som rootsman drømmer om!
    Pia forteller at nervøsiteten forsvant da hun ble kalt fram og ble stående med ryggen mot menigheten, og Credo anbefaler å be mye. Jeg har tro på at begge deler virker; som nevnt blir det ikke før tidligst neste vår at dette kan finne sted. Som en voksen mann bør jeg klare å forberede meg i løpet av den tiden som er til rådighet, men jeg måtte bare skrive dette innlegget som et umiddelbart uttrykk for den angsten som kom over meg.
    Jeg gleder meg over alle andre konvertitter som har maktet å gjennomføre prosessen før meg!

    Hilsen
    Inventus

    SvarSlett
  5. Jeg fant en ny samling med vitnesbyrd idag, som jeg tenkte kan være til stor trøst og oppmuntring til både de som planlegger konvertering og de som allerede har konvertert:

    http://www.hereiamlord.com/testimonies.html

    Mennesker over hele verden kommer til den Katolske Kirken, og de har ofte veldig forskjellige veier å gå, høye "fjell" som må bestiges, paradigmer som må skiftes, tonnevis av bøker som må leses, de er som utlendiger i sitt eget moderland, osv.

    Som sagt, Kirken er som en skatt begravet i åkeren - godt dekket av jord og møkk.

    Så, selg det du eier, kjøp åkeren og grav med godt mot. ;-)

    SvarSlett
  6. Takk, rootsman, dette var glimrende lesning! I den første linken er det jo stoff nok for manger uker.
    Selvsagt har folk før meg hatt alle slags følelser fra den sterkeste uro til den dypeste lengsel foran en konversjon. Det gagner ens egen prosess å skrive om det, og det gagner andres å lese det noen har skrevet. Dette var et godt bidrag!

    Vennlig hilsen
    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter