tirsdag 16. juni 2009

Likt og ulikt

For noen dager siden traff jeg på en ansatt i skolesystemet her i byen, en tospråklig lærer. Jeg har kjent ham lenge, og jeg treffer ham stadig på messe i den katolske kirken. Denne gangen møttes vi ute i et friminutt på skolen hvor jeg jobber.
Vi pratet hyggelig om løst og fast, men snart tok han et skritt nærmere, senket stemmen litt og ble alvorlig i ansiktet. Så sa han:
"Jeg så at du ikke tok imot kommunionen i kirken forrige søndag men hadde armen slik over brystet. Det er sånn det er i den katolske kirken; du vet, man må først konvertere og det der...."
Han forsøkte faktisk å unnskylde Kirken for dens alvor i forhold til sakramentene. Jeg så initiativet som meget vennlig og respektfullt overfor meg; jeg har en mellomlederstilling i skolen og er i min tospråklige kollegas øyne kanskje ikke en person som er vant til å være i en læregutt-posisjon. I forhold til Kirken derimot, finner jeg det i skjønneste orden - det er jo så utrolig mye å lære!
Rolig forklarte jeg ham at jeg forsto at det er slik det må være; jeg har som mål å konvertere, og da vil jeg tidsnok få adgang til sakramentene.
Min gode samtalepartner smilte og nikket fornøyd over at jeg hadde forstand på å være ydmyk overfor Kirken. Med sin asiatiske bakgrunn ville han så gjerne glatte over ytterligere, så han sa at katolsk eller luthersk - det er nesten det samme fordi begge parter tror på Gud og Jesus.
Da var det at jeg måtte tone flagg og vise min norske evne til å ha en avvikende mening. Jeg ristet kraftig på hodet og sa:
"Nei, for meg er det ikke samme sak! Katolsk og luthersk er veldig forskjellig, ellers hadde jeg ikke kommet til kirken som du tilhører. Den norske kirke er jo ikke stort annerledes enn Arbeiderpartiet!"
Jeg aner ikke hvor jeg tok dette utsagnet fra, men jeg er sikker på at jeg ikke har lest det noe sted. Plutselig, i denne svært hyggelige og kollegiale praten dukket sammenligningen opp, og jeg avleverte den. Min medarbeider lo høyt og slo seg på lårene i begeistring. Han har god kjennskap til norsk politikk og vet bedre enn mange andre hva Arbeiderpartiet står for. Han forsto nok også at den som kom uheldigst ut i sammenligningen, ikke var partiet, men Den norske kirke.
Så sto vi der på skolegården med lekende barn rundt oss og gliste i en varm, felles forståelse: Vi er begge katolikker og kan ikke tenke oss noe annet. Han har vært det siden fødselen av; jeg har knapt blitt det, men vi deler likevel noe verdifullt.
Blir det pent og varmt vær en dag, vil han invitere fruen og meg på grilling i hagen sin. Det ser jeg fram til!

3 kommentarer:

  1. Underbart att dela en sån gemenskap!

    Allt gott!

    SvarSlett
  2. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg aldri har sett på den Lutherske kirken som er reelt alternativ - det er jo så koselig, åpent og folkelig der, og det kan jo også se veldig "Katolsk" ut (særlig i tidligere tider).

    Men jeg har etterhvert kommet til den forståelse at det er ikke de overfladiske, følelsesmessige eller sosiale faktorer som betyr mest, men heller slike som; hva er kirkens "vesen" - også i eklesielle spørsmål, ikke bare teologiske.

    Reformasjonen, selv om denne i utgangspunktet var berettiget, endte opp med å bli et opprør eller et "kupp", og reformatorne og deres etterfølgere kan etter min mening på ingen måte
    rettferdiggjøre sitt hatefulle brudd med den apostoliske Kirken.

    På denne måten er, grunnleggende sett, all protestantisme "født" i et opprør, og har dette som en del av sitt vesen - totalt i strid med Guds intensjoner og det mandat Han har gitt apostlene, synliggjort ved Kirkens enhet. Det er også derfor jeg tror at protestantiske forsamlinger har kort levetid og at konflikter ofte løses med splittelse. Jesus sa jo at "et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående". Altså fundamentale betraktninger.

    Men dette er min forståelse, og jeg har tatt feil før. ;-)

    SvarSlett
  3. Rootsman: Jeg er så enig, så enig! Kartet over protestantiske forsamlinger blir bare mer og mer oppstykket. "Konflikter løses med splittelse," sier du, og det er mangfoldet et tegn på. Den katolske kirke derimot, er kompromissløs i forhold til historien og de apolstoliske røttene, og derfor står den der som én massiv søyle den dag i dag.
    At protestantismen har fått regjere nesten enerådende i Norden gjennom nesten 500 år, skyldes politiske forhold - en utrolig dyktig maktutøvelse.
    Iblant lurer jeg på om makthaverne i 1500-tallets Danmark-Norge var så forutseende at de skjønte at den protestantiske lære ville avlive seg selv før eller siden og gradvis gjøre Gud overflødig for folk flest gjennom sin ansvarliggjøring av enkeltmennesket.
    "Noen" ville det annerledes. Størstedelen av kristenheten beholdt den katolske lære, og derfor videreføres grunnlaget og rammen for troen på Gud den dag i dag. I 1843 måtte også norske myndigheter gi etter og tillate Den katolske kirke etter 300 års forbud! Tenk det!

    - Bitte: Underbart att du valde att uppmärksamma den ömsesidiga relationen i den här texten! Den rör sig ju både om 2 privatpersoner och om 2 skilda kyrkor - samt ett politiskt parti.
    Jag utgår ifrån att Svenska kyrkan och Socialdemokraterna är nästan samma sak i Sverige, precis som Norska kyrkan och "Arbeiderpartiet" här i Norge - fast Ni har ju varit utan statskyrka i 10 år redan, förstås.

    Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter