Nye briller

Etter at jeg nå har besluttet å melde meg inn i Den katolske kirke, ser virkeligheten plutselig annerledes ut. Jeg oppdager troende kristne over alt!
En hyggelig opplevelse var det å lese dagens lokalavis, der det var et intervju over 2 helsider med ei ungjente som i nærmeste framtid vil bli konfirmert i Den norske kirke. Akkurat denne jenta var elev på skolen hvor jeg jobber for bare 2 år siden. Nå framstår hun med fullt navn og nesten helsides foto som ikke bare kirkelig konfirmant, men også som kristen. Hun reklamerer på det varmeste for det lokale, lutherske gospelkoret. I tillegg opplyser jenta i det svært åpenhjertige intervjuet at hun vil konfirmeres i kirken fordi foreldrene hennes er kristne.
Jeg kjenner de foreldrene, men visste ikke dette. Her hvor jeg bor, leser man lokalavisen for å lære noe om naboer og kontakter. Jeg for min del ble glad over å lese intervjuet med konfirmanten. Det gagner ikke Den katolske kirke som sådan, men det lærte meg en hel del om en familie jeg kjenner. Dessuten: Det viste meg at det å være troende kristen er ukomplisert og alminnelig - fremdeles, i det 21. århundre.
Jeg søkte etter dette eksklusive intervjuet på lokalavisens nettsider i kveld, men det er ikke lagt ut der. Derimot fant jeg på samme nettsted en artikkel om min kjære, lokale, katolske kirke, en helt ny artikkel om behovet for mer parkeringsplass: http://www.smaalenene.no/nyheter/article4283338.ece. Jeg kan underskrive på at større parkeringsplass er nødvendig, spesielt på søndager!

En annen interessant ting skjedde i kveld, fredag. Jeg så på Grosvold på NRK1, og fikk oppleve Henrik Syse som forfatter av en filosofibok om måtehold. Det var en opplevelse av gjenkjennelse og utvikling, en følelse av å høre fra andre hva jeg selv har sagt og ment i lang tid. Den 20. mars skrev jeg et blogginnlegg om måtehold, en av de 4 kardinaldyder. At Henrik Syse nå har skrevet en hel bok om samme tema, er gledelig. I TV-programmet la han fram temaet med et anstrøk av humor, men ellers med presis samme vinkling som jeg selv har hatt i tenkningen rundt temaet måtehold, den kanskje minst moderne av dydene. Se programmet her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/487961; innslaget med Henrik Syse starter etter nøyaktig 20 minutter.

Og så kommer dagens mest personlige opplevelsen av at folk flest er opptatt av gudstro og kirkelig tilhørighet. I kveld, rett etter Dagsrevyen, ringte jeg min far på 85 år, slik jeg pleier på denne tiden i uka. I samtalen pleier vi å oppsummere uka med aktiviteter og opplevelser, helsetilstand og livsgnist, rykter og nyheter. Min far er en meget sterkttroende møtegjenger og korsanger i lutherske foreninger i en annen by enn der jeg bor. For første gang fortalte jeg ham at jeg vil bli katolikk.

Jeg holdt pusten i et sekund eller to etter at nyheten var sluppet. Den gamle ble ustø i røsten og sa at det gledet ham over alle grenser. Å vite at jeg er katolikk var så uendelig mye bedre enn å vite at jeg aldri går i kirken, slik det har vært i de siste 20 årene. Nå kommer jeg i det minste "under hørelsen", som han uttrykte det på sitt kanaanspråk. Min kjære, gamle far fikk dermed en god nyhet i kveld!

Det neste er å informere mine to voksne sønner, som dessverre har fått vokse opp med mangelfull kristelighet etter at de vokste ut av søndagsskolen. Det er mye som skal på plass i de relasjonene som betyr mest for meg når jeg skifter trosretning på denne måten. Disse konfrontasjonene må med i prosessen. Jeg skriver denne bloggen om prosessen, og jeg tvinger meg selv til ikke å skjule noe. Så snart jeg har hatt et møte med pateren i den lokale, katolske kirken og fått skrevet innmeldingspapirene ferdig, vil jeg sende mine sønner i henholdsvis Oslo og Bergen en usedvanlig seriøs sms om deres fars nye kirketilhørighet. Responsen vil bli beskrevet her på bloggen; jeg vet bare ikke akkurat når. Forhåpentligvis vil de forstå at fattern er den samme; det er bare forholdet til Kirken, S:ta Maria menighet og Paven som vil bli så utrolig annerledes.