"Denaskaj esperantistoj"

I 25 år av mitt liv var jeg medlem av Norsk Esperanto-Forbund. Yes! - eller for å si det på Esperanto: Jes! Det er bare 2-3 år siden jeg innså det helt opplagte, nemlig at det var like godt å melde seg ut av forbundet. Jeg hadde jo nesten ikke engang fra starten av min nokså passive karriere i forbundet klart å tro på visjonen om "la fina venko" - "den endelige seier", da Esperanto skulle ta rollen som det ledende verdensspråket, alle menneskers felles, nøytrale fremmedspråk på tvers av alle grenser og barrierer.
Slik har det ikke gått hittil, og slik vil det nok ikke gå heller. Da jeg meldte meg ut av Norsk Esperanto-Forbund - på Esperanto Norvega Esperantista Ligo - sank medlemstallet med nesten en halv prosent. Det sier noe om hvor få medlemmer som er igjen i forbundet.
Jeg var imidlertid til stede ved 100-årsjubileet for språket Esperanto i 1987. I Norge ble det feiret med en høytidelig stund i Universitets Aula i Oslo. Daværende Stortingspresident Jo Benkow holdt foredrag om verdensfreden og den idealistiske Esperanto-filosofien, som han kjente relativt godt (selv om han kanskje ikke behersket språket like bra).
I møter med esperantister var det imidlertid ett begrep som gjorde mer inntrykk på meg enn noe annet. Begrepet var "denaskaj esperantistoj". Uttrykket betyr "esperantist fra fødselen" og betegner personer som har Esperanto som morsmål. Jeg har møtt noen av dem; de var unge mennesker den gangen, men er vel mellom 40 og 50 år nå. Disse menneskene hadde vokst opp hos foreldre som valgte å sette sitt eget morsmål i annen rekke for å lære de nyfødte barna å snakke Esperanto som førstespråk. Tenk det, mine damer og herrer! Språket i landet de bodde i, enten dette var Norge eller et annet land, lot seg alltids lære gjennom lek og omgang med barn fra andre familier, mente de. I hjemmet var det primært Esperanto som fungerte.
Jeg har til og med opplevd en denaska esperantisto (endelsen -j betegner flertall av både adjektiv og substantiv) som snakket Esperanto med sin far og morens morsmål (dansk) med sin mor i tillegg til å snakke perfekt norsk til meg og andre gjester, ettersom han var oppvokst her i landet.
Jeg skriver om dette på denne katolske bloggen av to grunner. Det finnes sikkert katolske esperantister i verden, men koblingene til mitt blogginnlegg er følgdende:
For det første har det i alle år forundret meg at foreldre har vært villige til å sette til side noe så viktig for personligheten som deres eget morsmål for å lære barna - det kjæreste de hadde - språket Esperanto som et bidrag til språkets vekst og spredning i verdensfredens tjeneste. Det er imponerende, ikke minst når vi ser hvor uhyggelig lite det er blitt av både verdensfreden og Esperanto-ideens virkeliggjøring. Å oppdra sine barn som katolikk derimot, er en liten risiko i forhold, ettersom de som katolikker tilhører en innflytelsesrik sjettedel av Jordens befolkning. Der kan de finne både støtte og resultater i en annen skala enn esperantistene har oppnådd.
For det andre har det slått meg at adjektivet denaska - av fødsel - ikke er korrekt å bruke om katolikker. Ingen kan være "katolikk av fødsel". Derimot er man katolikk fra dåpen - "debapta katoliko". Dette er en viktig forskjell, og jeg har sett den påpekt i andre blogger. Med dåpens sakrament besørget i Den katolske kirke er man katolikk. Opplæringen følger deretter under oppvekst og modning.
Selv er jeg som kjent protestant fra dåpen og må lære å bli katolikk.
Av den grunn kan jeg iblant oppleve en respektfull misunnelse overfor personer som har vært katolikker siden barnedåpen. En slik misunnelse opplevde jeg aldri overfor denaskaj esperantistoj, bare en bunnløs undring og forståelsessvikt. Begge kategorier har vokst opp hos foreldre som ville det beste for barna og deres funksjon i verden. Om katolikkene ikke akkurat kan sies å ha vunnet, må vi i hvert fall kunne si at esperantistene har tapt.
La meg derfor glede leserne med noen vakre linjer fra Bibelen på Esperanto. Jeg gjengir et utdrag av de opphøyde versene der Elisabeth lovpriser Maria, og Maria svarer med en lovprisning av Gud; Lukasevangeliet 1,43-49 (med forbehold om at alle nettlesere klarer å gjengi de spesielle Esperanto-bokstavene som har en circumflex over visse konsonanter):
"Kaj pro kio okazas al mi ĉi tio, ke la patrino de mia Sinjoro venas al mi? Ĉar jen kiam la voĉo de via saluto venis en miajn orelojn, la infaneto ĝoje eksaltis en mia ventro. Kaj feliĉa estas ŝi, kiu kredis, ĉar plenumiĝos tio, kio estas dirita al ŝi de la Eternulo."
Kaj Maria diris:
"Mia animo altigas la Eternulon, kaj mia spirito ĝojis en Dio, mia Savanto, ĉar Li rigardis la humilecon de Sia sklavino; ĉar jen de nun ĉiuj generacioj nomos min feliĉa. Ĉar la Potenculo faris al mi grandaĵojn, kaj sankta estas Lia nomo."