Takknemlighet

Ettersom det er fredag i dag, har jeg som vanlig vært innom Kirken på ettermiddagen og bedt rosenkransen. Denne gangen var det i større takknemlighet enn noen sinne. Vi har hatt noen vanskelige dager i familien, med helsemessig usikkerhet hos et familiemedlem, trusler utenfra, kritikk på jobben og uventede nyheter fra slektninger. Vi har rett og slett hatt ei tøff uke.
Jeg vet ikke hvorvidt fruen ber, og hvis hun gjør det, vet jeg ikke hvordan eller til hvem hun stiler sine bønner.
Derimot har min nye identitet som katolikk-wannabe ført meg inn i den bønnens verden der Maria og helgenene er mulige bønnemottakere.
Vi kan velge, har jeg oppdaget, om vi tror at våre ønsker innfris fordi vi har bedt eller fordi ting uansett ville endt på ønsket vis.
I de siste 10-11 månedene har jeg valgt å tro at mine ønsker framsatt i bønn på katolsk vis blir hørt, for når det er til det beste for flere enn meg, blir det ofte slik jeg håper på. Tidligere ville jeg ha sagt at fordi vi ikke vet hvordan det ville gått hvis vi ikke hadde bedt, er bønneinnfrielsen ikke noe bevis.
Nå derimot, sier jeg det stikk motsatte: Fordi ting ender så godt som vi uttrykker ønske om i våre bønner, kan vi se det som et bevis på at bønner blir hørt.
Det finnes noen på den andre siden som lytter og som gjør sitt ytterste for at ting skal ordne seg til det beste for oss som i ydmyk tro formulerer våre forhåpninger i bønn.
Jeg hadde mye å takke for i kirken i dag. For ikke å virke plump eller patetisk unngår jeg enhver forklaring på hva min familie og jeg har gjennomgått, men når alt det vanskelige nå ser ut slik det gjør i dette øyeblikk, natt til lørdag, kan jeg på overfladisk vis si at vi har vært heldige. På et dypere plan vil jeg imidlertid vedgå at jeg har bedt Den salige Jomfru Maria og min egen skytshelgen St. Mattias gå i forbønn for meg og mine.
Det ser ut til at vi er blitt hørt.
Eller, om man er tilstrekkelig verdslig i tankegangen: Alt har gått den veien vi aller mest håpet.
Skyldes det mine (og eventuelt andre familiemedlemmers) bønner, eller ville det blitt slik uansett, helt uten bønn?
Spørsmålet er ikke interessant lenger. Jeg finner slik glede og trygghet i å tro at bønnene er blitt hørt. Det gjør livet rikere, vakrere og tryggere når jeg ser det på den måten. Jeg blir rørt, labil, sjenert og innadvendt når jeg tenker på hva jeg sitter her og innrømmer, jeg som så seint som i fjor var så tøff og barsk og upåvirkelig i de miljøene jeg hører til.
Nå er jeg blitt gammel nok til å våge å sette min lit til himmelvesener og helgener. Når jeg får så utrolig mange gode ønsker og behov innfridd som jeg har opplevd denne uka, ja, da er det en glede å tilhøre denne Kirken der det er akseptabelt å engasjere hele helgenskaren i kampen for helse, miljø og sikkerhet!
Og i dette øyeblikk er det bare et halvt døgn til min elskede og jeg setter oss på flyet til Roma!
O clemens, o pia, o dulcis Virgo Maria!