Der var'n!

Den gule lappen til venstre er min billett til allmenn audiens hos pave Benedict XVI onsdag 16. september, for bare 5 dager siden. Stolt kom jeg ut av Vatikanets prefektur dagen i forveien med 2 billetter i en konvolutt med mitt navn på.
Allerede den 13. august hadde jeg fått et brev i posten der Vatikanets prefekt erklærte at 2 billetter skulle ligge og vente på meg til Pavens allmenne audiens på angitt dato.
Da jeg sto inne i prefekturet og så de 3 skoeskene som var stappfulle av konvolutter maken til den jeg selv mottok, burde jeg ha ant uråd. Desto mer skeptisk - eller realistisk, alt ettersom - burde jeg ha blitt dersom jeg hadde tatt meg tid og ro til å lese alt som sto på de gule billettene, især nederst i høyre hjørne: Mitt løpenummer var 05334.
Min kjære og jeg var tidlig ute til audiensen, syntes vi selv. Over en halv time hadde vi til rådighet etter den hasardiøse drosjeturen fra vårt hotell i Via Cavour. Da vi kom fram til inngangen til Vatikanets Aula delle Udienze - audienssalen - var menneskemengden mellom de enorme søylene på Petersplassens venstre side allerede tett og ganske desperat.
Med våre høstbleke kropper på under 175 cm hadde vi små sjanser der vi brøytet oss inn i mengden for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen i tide til å se Den hellige Far. Amerikanske kjerringer med blått hår veltet seg over sperringene og klemte seg langs de totalt urørlige steinsøylene for å vinne et minutt eller to i køen. Fjærlette nonner fra Filippinene trøkket på bakfra med striks og utilnærmelig mine. Høyreiste tyskere med usvikelig køkultur sto skulder ved skulder i en ugjennomtrengelig palisade. Tida gikk.
Omsider var vi kommet gjennom søylegangen og nærmet oss sikkerhetskontrollen fra utsiden. Apparatene for gjennomlysing av bagasje kunne skimtes der framme mellom spanske ungdommer og afrikanere med prestesnipp. Bak oss hadde vi Aula delle Udienze, atskilt av et høyt gjerde i galvanisert stål.
Med ett gikk det et sus over den heldige forsamlingen som allerede hadde passert sikkerhetskontrollen og hadde tatt plass innenfor stålgjerdet, bare 20-30 meter fra inngangen til aulaen. Vi snudde oss etter lyden og fikk se Paven i sin unike, skuddsikre bil.
Javisst! Vi så pave Benedict XVI i levende live! Han satt på et høyt sete bak den store sideruta i pavebilen, hvithåret og med hvit kalott og hvit kappe, og han vinket og smilte glad og kjærlig til de mange menneskene som var kommet for å hylle ham på nært hold.
Klokka var presis 10.30 da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og inn på plassen innenfor stålgjerdet. Folkemengden gjorde at vi måtte stoppe ganske langt unna neste sperring, og stående på tå kunne vi se at en og annen person ble sluppet innenfor sperringene og kunne løpe gledesstrålende inn i aulaen. Et par i bryllupsantrekk var blant de heldige.
Vi innså straks at vi ikke hadde noen sjanse til å komme nærmere. Likevel ble vi værende i den vanvittige mengden av opphetede mennesker som ikke skulle få noe bedre glimt av Paven den dagen.
Etter nærmere en time hadde de fleste gått, og med ett ble de fremre sperringene åpnet. Folk løp som gale mot inngangen til aulaen. Jeg for min del ruslet bort til en uniformert vakt og spurte om "Il Papa si trova ancora nell'aula?" "No," lød svaret, "non c'è."
Audiensen var over for vår del. Å få tildelt billett med nr 05334 ga ingen gevinst denne gangen. Men jeg fikk tatt et bilde! Ja, med maksimal zoom på kameraet og i et heldig millisekund da Den hellige Far var synlig mellom sprinklene i det veldige stålgjerdet, fikk jeg knipset ham som et evig minne om den dagen jeg så Paven på 300 meters hold. Det er noe å leve på, og dette sies faktisk ikke som noen bråkjekk spøk.
Vennligst studer disse to bildene som bevis på min og min kones Papal encounter onsdag 16. september 2009, litt før klokka halv elleve.

Den hvitkledde skikkelsen i midten bakerst kan forsåvidt være hvem som helst i hele verden. Se derfor på denne forsiktige forstørrelsen; dette er virkelig pave Benedict XVI!