Her og nå

En av bøkene som er på billigsalg i St. Olav katolske bokhandel for tiden, er "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn. Selv har jeg omtalt boka flere ganger, ikke minst fordi jeg kjøpte den til full pris og leste den tidlig i sommer.

Schönborn skriver tørt, men har spennende og utfordrende tanker å presentere. Boka er en skikkelig eye-opener for folk som er interessert i Kirken. Dessuten er den østerrikske kardinalen meget god på spissformuleringer og slående sitater.

Egentlig ville jeg omtale en av de glimrende formuleringene i boka da jeg forberedte dette innlegget. Slik ble det imidlertid ikke, av grunner som overrasker både meg selv og kanskje noen av bloggens besøkere.

Sitatet jeg ønsket å bruke, står på side 72 i "Å leve med Kirken" og lyder slik:

"Ingen kan ha Gud til Far som ikke har Kirken til mor."

Det er mange dype og gode og teologiske tanker man kan knytte til denne spissformuleringen, men min lyst til å utvikle dette konseptet kom i bakgrunnen for tilleggsopplysningen som den høyst nålevende kardinal Schönborn leverer i sin bok. Han tilskriver sitatet Den hellige Cyprian, og setningen er gjengitt i Den katolske kirkes katekisme, avsnitt 181.

Her blir jeg ydmyk, liten og innadvendt. Hvem St. Cyprian er, aner jeg overhodet ikke, men det gudbenådede nettstedet Saints.SQPN.com har svaret: Cyprian var fra Karthago og levde fra år 190 til år 258. Hele historikken er heldigvis å finne på nettet.

På dette stadiet endrer målsettingen for dagens blogginnlegg seg dramatisk. Jeg leser andre konvertitters blogger og skjønner at jeg må være historieløs, jeg som har såååååå lite kjennskap til kirkehistorien og oldtidens skribenter. Jeg kjenner ikke en eneste historisk kilde annet enn Bibelen (som jeg til gjengjeld kjenner ganske godt).

Når jeg skal velge en bok å lese, er de gamle mesterne det siste jeg vil gripe til. I min lokale kirke i går hadde vi internasjonal kulturdag, og utvalget av bøker til salgs var bemerkelsesverdig. Jeg kjøpte ikke noe av det virkelig gamle, men jeg kjøpte boka "Lammets nattverd" av Scott Hahn, ettersom bloggens hyppige kommentator IHa har anbefalt denne forfatteren for meg.

Det ligger 1760 år mellom St. Cyprian av Kartago og Scott Hahn. Hvem av de to gjør meg på beste måte til en god katolikk?

Jeg tror at dette kommer innenfra. Jeg er pedagog, lingvist og antropolog - ikke historiker eller teolog. De gamle mesterne, kirkefedrene, kommer neppe noen gang til å bli min hovedlitteratur. Derimot leser jeg med dobbelt syn de moderne forfatterne, kardinal Schönborn og amerikaneren Scott Hahn, pave Johannes Paul II og Benedict XVI - eventuelt Karol Wojtyła eller Josef Ratzinger om man vil.

At jeg leser med dobbelt syn betyr at jeg oppfatter både det de skriver av nåtidens teologi, og det som deres skrifter uttrykker av forståelse av vår tid. Dette er antropologens hang til å ville tolke fortolkningen.

Men ærlig talt, konvertitter og barnedøpte katolikker: Å konvertere til katolisismen skal da ikke være en øvelse bare for de teoretisk sterke?! Min dragning mot Den katolske kirke startet nok med kjølig, akademisk interesse, men nå, etter at jeg for lengst har bestemt meg for å konvertere, er det framfor alt mitt ukentlige møte med Den salige Jomfru Maria i rosenkransbønn, hver fredag etter jobb, når kirken er tom, som gjør konverteringen uunngåelig. Den hellige Antonius eller Cyprian er totalt fraværende når jeg sitter foran de tente vokslysene i Mariakirken med blanke øyne etter en uke full av synd og tilkortkommenhet.

Dette blogginnlegget viser noe helt avgjørende: Den katolske kirke er grenseløst mangfoldig. Den gir stimulans til de historieinteresserte, til teologer og til personer med smale litteraturinteresser, men den tilbyr også tilhold og mening for folk som bare ønsker å tro. Jeg kan ikke påberope meg fullt ut å tilhøre den sistnevnte gruppen, men jeg vet nå, etter å ha gjort meg kjent med Kirkens mangfold av teologisk litteratur, at jeg ikke tilhører de førstnevnte kategoriene.

Dette skriver jeg til tross for min akademiske bakgrunn og mitt ganske anselige antall studiepoeng eller vekttall. Når det kommer til stykket, er ikke kirketilhørigheten noe spørsmål om historie eller annen vitenskap for min del, men om tilfredsstillelse på det feltet hvor jeg er i stand til å ha et snev av tro. Jeg har kommet til Kirken med en ny og gjenoppdaget utgave av min barnetro, barnlig og enkel, opptatt av å gjøre mest mulig av det som er rett her i vår tid uten å behøve å vite om eller at oldtidens kirkefedre var opptatt av det samme. Samtidig nærer jeg amatørens respekt og beundring for dem som makter å hente sin inspirasjon fra nettopp disse kirkefedrene.