Bønnens bakside

I alle religioner jeg vet om, er bønn i en eller annen form den viktigste metoden for kommunikasjon mellom den troende og det han eller hun tror på. Innen de kristne kirker finnes det noen skrevne bønner slik som Fadervår og Hill deg, Maria, men framfor alt kan bønner formuleres fritt og personlig av den enkelte troende.

De historiske, "ferdigskrevne" bønnene setter formelle, høytidelige og offisielle ord på forholdet mellom den troende og det guddommelige. Slike bønner hjelper den troende til å tilkjennegi sin ydmyke posisjon som et syndig menneske avhengig av nåde, omsorg og forbønn.

De personlige og spontane bønnene har både et annet uttrykk og en annen virkning. Dette har jeg i mange år studert på; jeg har brukt dager og uker på å filosofere over bønnens virkning, og jeg har kommet fram til antakelser og forsøk på svar som mange troende nok vil oppleve støtende eller opprørende.

Jeg tror at den viktigste hjelpe man får ved å be, ikke kommer fra Gud, men fra den bedendes egen bevissthet. Ved å formulere ønsker, behov, sorger og bekymringer i uttalte ord - lydløst eller med stemmebruk - opplever den bedende å se sine vansker utenfra. Dette skaper oversikt og kontroll, og løsningene på vanskene kan bli lettere å oppdage.

Når en person ber i angst, vil beskrivelsen av angsten og angstens årsak virke begrensende på problemets omfang. Den bedende ser angsten fra sidelinjen, og forholdene virker ikke fullt så truende lenger.

Dette resonnementet innebærer at dersom en bedende i nød opplever å få hjelp, er det ikke Gud eller Jesus eller en helgen som bringer hjelpen, men den bedendes egen forbedrede bevissthet overfor problemene.

Dersom en troende ber om en bestemt ytelse, som f.eks. godt vær, bedre helse, bedre økonomi eller andre omstendigheter utenfor den bedendes kontroll, hender det rett som det er at bønnen ser ut til å bli innfridd; de ønskede forholdene inntreffer. I slike tilfeller styrkes troen, og den troende vil ventelig ha behov for å takke Gud for å ha hørt bønnen.

Det som vi imidlertid aldri vil få vite, er om omstendighetene ville ha blitt de samme selv uten bønnen. Det som oppfattes som bønnesvar, ville kanskje ha funnet sted uansett, selv om den troende ikke hadde bedt. Hvorvidt det ville blitt slik i enhver henseende, kan vi ikke vite hvis det først er formulert bønner om saken; forholdene kan ikke etterprøves.

Å be er uansett en troshandling. Selv om jeg personlig har med meg de ovennevnte og sterkt tvilende forestillingene inn i kirken, finner jeg det likevel meningsfullt å knele foran Maria-statuen og formulere egne bønner. Jeg vet jo ut fra det ovenstående at jeg i det minste oppnår å påvirke meg selv og min egen bevissthet gjennom bønnehandlingen.

Å innlede og formulere en bønn er et uttrykk for ønsket om en forandring i omstendigheter som man selv ikke har full rådighet over. Å formulere dette ønsket gjennom en bønn skaper oversikt og dermed trygghet på ønskets art. Den bedende ser både nå-situasjonen og den ønskede situasjonen gjennom sine formuleringer. Virkningen besørges av ens egen bevissthet - eller underbevissthet - men det er ikke feil å gi Gud eller en helgen æren for virkningen. Desto mer vitner det om ydmykhet hos den som framsetter sine ønsker og mål med foldede hender og bøyde knær.