Troen på Gud

Gårsdagens blogginnlegg ble skrevet rett etter at jeg kom fra konsert med N3, de tre stjernegitaristene Mads Eriksen, Ronnie Le Tekrø og Terje Rypdal. Jeg lovet avslutningsvis i går at konsertopplevelsen ga et utgangspunkt for et innlegg om troen på Gud. Dette er innlegget du leser nå.
Jeg satt i kulturhuset her i byen hvor jeg bor, og stirret opp på scenen der de tre gitaristene skiftet på å spille solo i lyset fra urolig sirkulerende lysstråler og hissig dampende røykskyer. Ronnie Le Tekrøs fingre pulserte mot gitarstrengene som symaskinnåler. Presisjonen var perfekt, nesten maskinell den også.
Fingrene på de alle de tre gitaristene var påfallende lange og tynne, og jeg begynte å lure på om dette var en genetisk egenskap eller om det skyldtes et langt liv med gitar som arbeidsredskap. Alle de tre voksne mennene hadde fingre med samme lengde og tykkelse som kulepenner. Ingenting egner seg bedre for slike fingre enn gitarspill.
Jeg ble med ett klar over at det finnes to slags musikere: Vi har artister, og vi har virtuoser.
Under konserten i går kveld var det utelukkende virtuoser jeg hadde gleden av å oppleve. Da begynte jeg å tenke på det ennå ikke påbegynte blogginnlegget om troen på Gud, og jeg tenkte: Går det an å lære noe om Gud under en konsert med massive gitarsoloer?
Synet av de tre virtuosene gled over i en annen dimensjon og framsto som produkter av en skaperprosess der finslipt virtuositet var målet. Mennesker skapt perfekt for å glede verden med gitarferdigheter. Det skal en lang serie gode sammentreff av omstendigheter at menn med så særpregede fingre blir født i en tidsalder og en verdensdel hvor det å spille gitar kan bli et lukrativt levebrød.
Kan det være Gud som i siste instans har latt utvikling av gener for lange, tynne fingre falle sammen med et samfunns mottakelighet for gitarvirtuositet? Eller, vi kan snu spørsmålet: Kan det være noen annen enn Gud som har organisert egenskaper hos enkeltpersoner og samfunnet de er født i, på den måten at nettopp disse egenskapene blir så høyt verdsatt?

På dette punktet i konserten - det var vel gått en drøy time - ble jeg klar over at jeg trodde på Gud. Eller at jeg i det minste ønsket å tro på Gud. Eller at jeg kanskje hadde behov for å tro.

Et bibelord om et sennepsfrø demret fra underbevisstheten:

"Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: 'Rykk deg opp og slå rot i havet!' Og det skulle adlyde dere." (Luk. 17.6)

Den gudstroen som mitt sterke inntrykk av fingerferdighet på gitar hadde gitt meg en fornemmelse av, var langt mindre enn et sennepsfrø - som i seg selv er ørlite. Når en tro på sennepsfrøets størrelse kan utrette mirakler som bibelsitatet beskriver, måtte kanskje min tro, om den var enda mindre og direkte mikroskopisk, kanskje være nok til at jeg kan gå inn i min lokale, katolske kirke og vite at jeg gjør det i oppriktighet.

I tjue år har jeg trodd at jeg var ateist. Jeg har til og med vært tilfreds som ikke-troende. Behovet for å arbeide med denne bloggteksten og hele prosessen som denne bloggen beskriver, utløste i går kveld en erkjennelse av at troen på muligheten for at Gud er til, har ligget bortgjemt i et hjørne i mitt indre i alle disse årene. Virtuositeten hos de tre mennene på scenen i går viste meg min tro på nytt, omtrent som når et smykke noen har mistet i en skog, blir funnet mange år senere.

La meg også gi til beste en kort, filosofisk tekst av Bertholt Brecht. Teksten kommer fra boken Kalendergeschichte og handler om Herr Keuner. Jeg leste teksten for omtrent 35 år siden. Jeg har prøvd å fortrenge Herr K's svar, men nå er det tid for å hente det fram igjen:

Einer fragte Herrn K., ob es einen Gott gäbe. Herr K. sagte: " Ich rate dir, nachzudenken, ob dein Verhalten je nach der Antwort auf diese Frage sich ändern würde. Würde es sich nicht ändern, dann könnten wir die Frage fallenlassen. Würde es sich ändern, dann kann ich dir wenigstens noch so behilflich sein, daß ich dir sage, du hast dich schon entschieden: Du brauchst einen Gott."

(Dersom svaret på spørsmålet om Guds ekstistens vil endre din atferd, har du allerede bevist at du behøver en gud.)

Det viktigste spørsmålet er besvart: Jeg tror på Gud. Det nest viktigste spørsmålet er om jeg nødvendigvis må tilhøre Den katolske kirke for å gi næring til min gjenfunne gudstro. Dette er hva hele denne bloggen handler om.