Samtaler på kirkebakken

I går beskrev jeg en begravelse - en requiem-messe - i den lokale, katolske kirken. Jeg varslet at dagens innlegg skulle inneholde en omtale av to samtaler jeg deltok i før begravelsen, og dette er nettopp dagens tema.
Den første samtalen foregikk med en dame jeg kjenner godt gjennom jobben. Hun og hennes familie er kjent som aktive medlemmer i Den norske kirke, og historien hun fortalte, var derfor svært overraskende. Det viser seg at en datter i familien konverterte til Den katolske kirke for en tid tilbake, og at hun har besluttet å tre inn i en katolsk orden med eget søsterhjem i Oslo-området. (Jeg forsøker med denne vagheten å holde de omtalte personenes identitet skjult.) Først venter en opplæringsperiode på 6 år, og deretter skal hun være klar til å avlegge sine evige løfter.
Historien om datteren var uventet, og jeg skjønte etterhvert at jeg ikke bare burde vise anerkjennelse for den unge damens valg, men at jeg også måtte uttrykke en hel del støtte og forståelse overfor hennes mor - min samtalepartner - ettersom et slikt valg for livet kan virke nesten mer dramatisk på familien enn på en selv.
Her sto altså en mor, en samarbeidspartner i mitt yrkesliv, og fortalte om noe som i utgangspunktet fortonet seg nesten som en familietragedie, men som i tidens løp hadde blitt til en del av alt som foreldre må akseptere og innstille seg på å leve med. Tiden sto stille et øyeblikk der utenfor kirken hvor vi like etterpå skulle feire requiem-messe for en felles bekjent. Jeg skulle virkelig likt å få en prat med denne datteren for å få innsikt i hvordan norske ungdommer tenker og vurderer når de gjør et slikt valg. I gårsdagens papirutgave av Vårt Land sto det faktisk at Den katolske kirke i Norge er i ferd med å rekruttere nesten flere prester enn den kan klare å sysselsette. Her ligger det nok en god del personlige valg hos de unge som jeg, en tilårskommen konvertant, om vi kan bruke et slikt ord for en som ennå ikke er konvertitt, skulle kunne lære en hel masse av.

Bare et par minutter etter denne samtalen sto jeg i den økende menneskemengden utenfor kirken og så at enken etter avdøde nærmet seg stedet der jeg sto. Hun valgte tydeligvis å være der hvor folk samlet seg før begravelsen slik at de fleste kondulansene kunne gjøres unna på forhånd. Jeg gikk bort til henne og kondulerte, og se! Denne tapre kvinnen som jeg iblant har fått hjelp av til å forstå det jeg har deltatt i under vårens messer i denne kirken, hun omfavnet meg og sa at "nå får du for første gang være med på en requiem-messe!"
Hun sa det med varme og ekte glede i stemmen. Det var som om hun gledet seg over at hennes familie tross sorgen og tapet bidro til min katolske opplæring og erfaringsøkning. Ordtaket "aldri så galt er det godt for noe" blir for smått og snevert i denne sammenhengen, men det var så langt det er mulig å komme i denne retningen at enken i sin praktfulle, romslige personlighet viste meg en grunn til glede og forventning midt i den sorgtunge stunden. Og det var hun, som hadde størst grunn til å sørge av alle som var til stede, som maktet å vise meg dette positive aspektet ved den forestående messen.
Jeg så henne inn i øynene et brøkdels sekund. Jeg var rørt og fikk ikke fram et ord, jeg bare nikket med tårer i øynene mens hennes blikk var fylt av inkluderende, folkekjær varme.

Snart etter gikk forsamlingen langsomt inn i kirken for å ta fatt på seremonien til fastsatt tid. Hvordan jeg opplevde dette - som ganske riktig var min aller første reqiuem-messe - skrev jeg om i gårsdagens innlegg. Kanskje er det likevel de to ovennevnte samtalene rett før messen jeg kommer til å huske best.