"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 2

"Dagsorden for det tredje årtusen" av pave Johannes Paul II framstår som en usedvanlig innsiktsfull og oppbyggelig tekstsamling. I gårsdagens innlegg beskrev jeg hvordan boka er satt sammen, og jeg kom med et sitat som sier noe helt spesielt om Kirkens ansvar i forhold til den enkelte troende.
I dag tenkte jeg innledningsvis å fortelle litt om bokas innhold. Hele teksten omfatter mindre enn 220 sider, men dette er ikke en slik bok som man leser ut i løpet av noen kveldstimer. Hver eneste setning er så uttrykksfull og meningsbærende at stoffet må synke inn og bearbeides i sinnet.
Boka er inndelt i 10 kapitler med hvert sitt avgrensede tema. Jeg gjengir like godt hele lista med de 10 temaene her: Troen. Kirken. Bønn. Kjærlighet. Historie. Det onde. Arbeid. Verden. Fred. Religioner.
Hvert kapittel består av flere underdeler med egne overskrifter. De siste 5 sidene er en kildehenvisning som forteller nøyaktig hvor og når pave Johannes Paul II første gang uttalte eller publiserte hver av tekstdelene. I alt 188 slike fotnoter er listet opp. Noe av verdien i dette synes jeg er å se hvor gammel paven var på den tiden det enkelte tekstavsnitt ble utformet første gang. Det som skriver seg fra f.eks. 1987, ble formulert av paven i hans 67. leveår.
Slik er det med sitatet jeg vil gjengi i dagens blogginnlegg. I kapittelet Bønn leser vi denne uttalelsen fra en preken holdt i Argentina 6. april 1987:

"Sett derfor av en liten stund hver dag til en samtale med Gud, som bevis for det faktum at du oppriktig elsker ham. For kjærligheten søker alltid å være nær den elskede. Dette er grunnen til at bønnen må komme foran alt annet. Mennesker som ikke ser det slik, og ikke setter dette ut i praksis, kan ikke unnskylde seg ved å ha for lite tid. Det de har for lite av, er kjærlighet."

Slik uttalte Den hellige Far Johannes Paul II seg i sitt 67. år. Hans sterke vekt på kjærligheten er kjent fra mange sammenhenger. At han så at tidsnød allerede i 1987 var blitt et vanlig påskudd for alt det gode menneskene ikke rakk å utføre, forteller en hel del om hans innsikt og kanskje også om hans fornemmelser for framtiden. Selv blir jeg slått av forbløffelse over dette utsagnet. Det er så åpenbart i vår tid, begynnelsen på det tredje årtusen, at vi ikke har tid til alt som godt og fredelig er. Men Johannes Paul II uttalte dette allerede for 22 år siden. Var menneskene kanskje like travle den gangen? Det er mulig, og det sto i hvert fall klart for paven den gangen at tidsnød var en alminnelig påskudd, og alminneligere skulle det bli.
I stedet for dette oppfordrer han de troende til å velge kjærligheten. Jeg bøyer meg ydmykt og vet at dette 22 år gamle sitatet fra en pavelig preken rammer meg akkurat der jeg har lettest for å svikte. Derfor er det så velsignet oppbyggelig å lese den salige Johannes Paul II sin dagsorden for vårt årtusen.