"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 1

I innlegget "Katolsk ettermiddag" den 19. juni skrev jeg om en liten samling med bøker som jeg hadde bestilt, og som kom i posten den dagen. Blant bøkene var Pave Johannes Paul II's "Dagsorden for det tredje årtusen". Dette viser seg å være en fantastisk bok å lese!
Selv om teksten er egenhendig utformet av den forrige paven, er boka ikke skrevet som en enhetlig idé på ett bestemt tidspunkt. Derimot består den av utvalgte avsnitt fra pavens mange tekster og taler helt fra 1979 og fram til midten av 1990-tallet. Boka ble utgitt på norsk i 1997.
Det er altså kremen av Johannes Paul II sine skriftlig nedfelte tanker og synspunkter vi finner i denne boka. Det er som om hvert eneste avsnitt er fullt av kjærlighet og velsignelse. Det er en fryd å arbeide seg gjennom de 10 temaene i boka, og pavens ord kaster nytt lys over alt hva Kirken står for.
Jeg tenker nå å skrive 3 ulike innlegg om ytringer fra boka som i særlig grad har gitt meg glede og styrke i mitt nye forhold til Kirken. I dette første innlegget er det naturlig å ta utgangspunkt i en formulering fra nettopp kapittelet om Kirken. I de utvalgte avsnittene om dette temaet viser han stor innsikt i den sekulære verdens syn på Den katolske kirkes holdning til både moralspørsmål og trosspørsmål. Paven visste meget vel at Kirken var på kollisjonskurs med samfunnet forøvrig på en rekke punkter.
Iblant kan man som alminnelig, menig katolikk være litt urolig for å måtte forsvare Kirkens syn innenfor områder der en selv sliter med å følge Kirken til punkt og prikke. Ikke alle synspunkter er like lette å forholde seg til i samtaler med personer som er uten tilhørighet til Kirken. Derfor var det så uendelig godt å finne følgende innholdsrike setning på side 60 i "Dagsorden for det tredje årtusen":

"Det er de troendes rettighet ikke å bli forstyrret av teorier og hypoteser som de ikke er kvalifiserte til å bedømme, eller som lett kan bli forenklet og manipulert av den offentlige opinion, ut fra formål som står fjernt fra sannheten."

Pave Johannes Paul II tildeler oss alminnelige troende den rettigheten at vi ikke skal behøve å henge oss opp i eller finne forsvar for ting vi ikke har kompetanse til å bedømme. Jeg finner det trygt og godt å overlate alt slik til Kirken og dens hyrder, og det er en lettelse å slippe å begrunne ting jeg selv ikke har behov for å begrunne. Jeg har funnet en kirke å lene meg til, og med den ovenstående formuleringen ser jeg at jeg har full rett til å lene meg til den i trygghet og tillit til at ved det punkt hvor min egen innsikt kommer til kort, har Kirken allerede overtatt tenkingen og argumentasjonen for meg. Hvilket privilegium å få tilhøre en kirke hvor dette ansvaret er så klart og bevisst uttrykt!