Requiem

I går var det begravelse i den katolske kirken her hvor jeg bor. Den avdøde var en norsk mann, selv medlem av Statskirken, gift med en utenlandskfødt, katolsk kvinne. Mitt mangeårige kjennskap til familien gjorde det naturlig å være til stede. Det gjaldt også familiemedlemmenes naboer og kolleger, som stort sett besto av etniske nordmenn jeg i mange tilfeller kjenner godt, og som ganske sikkert tilhører protestantiske kirkesamfunn lik nordmenn flest.
Det var altså en forsamling med begrenset kjennskap til katolsk messe - enn si requiem-messe - som fylte kirken denne gangen.
Jeg fant meg en plass langt bak ved siden av en av de eldre, katolske kirkegjengerne. Rundt oss satt masser av ikke-katolikker. Enkens katolske landsmenn satt lenger framme i kirken.
I starten følte jeg meg meget komfortabel sammen med min sidemann fra menigheten ettersom vi var de eneste på de nærmeste benkeradene som visste hva menigheten skulle si og svare, og som visste når vi skulle stå eller sitte, gjøre korsets tegn eller på andre måter respondere på liturgien.
Requiem-messen skred fram, en vakker seremoni der det stort sett var sanginnslagene, tekstlesingen og den varme talen om avdøde som skilte seg fra en vanlig messe. Under incenseringen av kisten mot slutten av messen var det så lydløst i salen at man kunne føle Guds og englers nærhet i kirken.
Første og annen tekstlesing samt gradualsalmen ble lest høytidelig og vakkert av en dame som jeg kjenner som tidligere Asia-misjonær for en luthersk organisasjon. Hun taklet bra den for henne uvante situasjonen med veksellesing der menigheten framsier omkvedet i gradualsalmen.
Etter talen fulgte snart kommunionen, og her ble min situasjon snart litt mindre komfortabel, men likevel tilfredsstillende på sitt vis. Menigheten reiste seg samlet under prefasjonen, men det var bare vi katolikker som knelte under Den eukaristiske bønn. Senere var det opp i stående under Fadervår og fredshilsenen, og ned på kne under Agnus Dei. De mange ikke-katolikkene sto og sto, og jeg må innrømme at mine tanker vekslet mellom transsubstansiasjonsunderet som foregikk oppe ved alteret, og undringen over å være en av de vante som var fortrolig med atferd og tilsvar i de høytidelige, liturgiske handlingene.
Hva tenkte de om meg, de mange mer eller mindre kjente folka som uten å vite det fra før så alle tenkelige tegn på at personen Inventus er blitt katolikk? Det har hittil ikke streifet meg at min nye identitet, min nyfunne kirkelige tilhørighet og min nye, gledesbringende tro skulle bli utstilt så til de grader synlig for bekjente og medarbeidere innen det kommunale skoleverket. Burde jeg ha gjort som dem og opptrådt fullstendig stivt og fremmed, eller var det riktig i enhver henseende å følge min sidemann og åndsfrende i full gjennomføring av liturgien?
Det virker som det riktigste valget var å gjøre slik jeg gjorde. Nok kom det litt brått på at så mange kjentfolk og ikke-katolikker skulle være til stede ved begravelsen; jeg var liksom ikke forberedt på å tilhøre mindretallet i denne kirken, som fra før samler en minoritet i befolkningen.
Vel, nå er det bare å vente og se. Snart får jeg nok kommentarer i retur; folk kjenner hverandre her jeg bor, og nyheter og folks forundring løper hurtig. Jeg er klar for å la folk få bekreftelsen de venter på: Jeg er katolikk.
- - -
For at dette innlegget ikke skal bli for langt, vil jeg bare nevne at det utspant seg to uventede og særpregede samtaler mellom to ulike kvinner og meg i forbindelse med begravelsen. Disse oppsiktsvekkende samtalene vil være tema for innlegget i morgen her på denne bloggen om å banke på Pavens port.