"Dagsorden for det tredje årtusen" - del 3

Det er tid for det tredje og siste innlegget med et sitat fra pave Johannes Paul IIs bok "Dagsorden for det tredje årtusen". I dette lille avsnittet møter vi nok en gang pavens framsynthet basert på en egen innsikt i og forståelse av tiden han levde i. Disse 2 setningene innleder avsnittet "Dagens historie og det kristne ansvar" i kapittelet "Historien". Ifølge kilderegisteret uttalte han dette overfor ordenskommuniteter i sognet St. Pius V i Roma i oktober 1979, året etter at han ble valgt til pave:


"Hvordan skal vi generelt karakterisere den tidslader som forsynet har kalt oss til å leve i? Jeg tror vi kan svare at den preges av en stor åndelig krise: intellektets, den religiøse tros og det alminnelige livs krise."


I den grad dette var en korrekt observasjon i 1979, er det enda mer korrekt og aktuelt nå, 30 år senere, og 9 år ut i det tredje årtusen, som boka i sin helhet handler om.
I vår tid er det som om det vi tidligere regnet som bestandige enheter - slik som intellektet, religionen og det alminnelige liv, som paven nevner - ikke strekker til i sin opprinnelige form. Samtidig er det mer enn noen gang behov for nettopp disse enhetene, men i en utvidet utgave, en ny form med større kapasitet og mer spesialisert og avansert enn før.
Det er besnærende å tenke på at Pavens ord ble uttalt nettopp i 1979. På denne tiden sto verden på terskelen til dataalderen. Den teknologiske utviklingen etter dette tidspunkt skulle akselerere på alle fronter. Den som var intellektuell i 1979, skulle snart få slite for å holde tritt med framgang og tekniske nyvinninger. På denne tiden uttalte en amerikansk dataprodusent at verden totalt ville ha behov for 5 datamaskiner. Fem stykk, på verdensbasis. En stort mer feilaktig prognose har vel aldri blitt framsatt, og både han og hans medarbeidere skulle få mer enn nok å gjøre med å levere maskinvare. I år er det visstnok 1,1 milliarder datamaskiner i bruk i verden, og sjanseløs er den som ikke forstår å bruke en. Intellektet er overflødig hvis det ikke ses i sammenheng med digitale uttrykksmidler.
Enda mer tilspisset blir sitatet fra pave Johannes Paul IIs tale 28. oktober 1979 når vi betrakter det han kaller "den religiøse tros krise". 53 uker etter at dette ble uttalt okkuperte iranske revolusjonsstyrker USAs ambassade i Teheran, og en dyp og bitter konflikt mellom det muslimske Øst og det kristne Vest ble innledet. Enden på dette har vi på ingen måte sett; utviklingen siden Teheran 1980 har bare bydd på større og større avstand, og bitterheten er blitt til hat - på grunnlag av religiøse motsetninger. Under demonstrasjoner mot de danske Muhammed-karikaturene for noen år siden, så vi TV-bilder med engelskspråklige demonstrasjonsbannere fra Pakistan: "To hell with your democracy." Religiøse skillelinjer er blitt avgjørende i synet på menneskerettigheter og økonomisk politikk. Religionene er ikke bare et spørsmål om personlig tro og tilhørighet, men om identifisering og valg av side.
Intellektet og den religiøse tro har havnet i en krisetilstand de siste tiårene, helt som Paven påpekte. Krisen på disse områdene er med på å skape krise i det enkelte menneskelig. Valgene blir viktigere og tydeligere enn før. På mange områder er det ikke mulig å unnlate å fatte et personlig valg.


Jeg skal ikke gjøre forsøk på å trekke disse tankene stort lenger, men jeg lar meg imponere av hva pave Johannes Paul II uttalte i 1979 og aktualiteten som uttalelsen skulle få i nettopp de neste 3 tiårene. Dette tekstutsnittet er meget velvalgt til den redigerte boka som jeg siterer fra. Bare de to gjengitte setningene rommer en preken i seg selv. Jeg vil avslutte dette innlegget og den lille serien med sitater fra Pavens bok med den neste setningen som følger ovenstående sitat. Her blir formaningen og oppfordringen til troende katolikker framsatt med utvetydig klarhet:


"Vi er kalt til å leve i denne vår periode, og til å elske den, slik at vi kan redde den."