Kirkens mening

"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.