Bebudelsen

Det er 25. mars og dagen for Herrens bebudelse, dagen da Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen at hun skulle føde Guds Sønn, dagen da Maria svarte sitt berømte og betydningsfulle "Fiat", som det heter på latin, "det skje som min Herre har sagt".
Som illustrasjon til dette innlegget har jeg i anledning dagen funnet fram mitt eget foto av en av de mer enn 100 år gamle undervisningsplansjene jeg i høst fant i kjelleren på skolen der jeg jobber. Dette bildet heter ganske enkelt "Bebudelsen" og viser en nyvåken, lettere forskremt Maria sittende på sengen mens den budbærende engelen nærmest fyller hele rommet med sine vinger, sitt lys og sin prakt.
Legg merke til at engelens føtter ikke berører gulvet.
Det er et herlig bilde! Ifølge omtalen av Herrens bebudelse på katolsk.no er motivet særdeles mye benyttet i kunsten. Det eksisterer derfor ganske sikkert mangen andre uttrykksfulle og fargesterke framstillinger av denne bibelhistoriske scenen, og den ene behøver ikke være dårligere enn den annen i uttrykksrikdom.
Når vi i dag kan feire bebudelsen, vet vi også at det er 9 måneder igjen til jul. Men først skal vi feire påske. Det er bare 3 dager igjen av fastetiden, og så starter den viktigste høytiden i kirkeåret med palmesøndag.
La meg forresten nevne at jeg er rimelig fornøyd med fasten for mitt eget vedkommende. Som nevnt for nesten 40 dager siden valgte jeg å gi meg selv en noe symbolsk, daglig påminnelse om fastetidens særegenhet ved at jeg skulle sløyfe salt på mine varmretter, noe som jeg vanligvis ser som en absolutt nødvendighet. Dette har fungert godt; bare 2-3 ganger har jeg falt for fristelsen og benyttet saltkaret ved middagsbordet, og det har ikke skjedd helt uten et stikk av dårlig samvittighet.
Desto mer merkbart har det vært å spise kald lunsj hver dag. Jeg har ellers pleid å være den hyppigste brukeren av mikroovnen på lærerværelset, men i hele fastetiden har jeg latt dette være. Savnet av varmt smørbrød eller nachos med skinke og oliven har iblant vært påtakelig, men jeg har stått løpet helt ut.
Min faste har med andre ord dreid seg først og fremst om fravær av smaker som jeg setter stor pris på. Denne forskjellen fra lunsj og middag slik jeg er vant til å ha det, har vært merkbar, og jeg har to ganger om dagen fått denne påminnelsen om at det er fastetid, og at jeg faster for første gang i historien. Det har gitt meg en hel del ettertanke og mulighet til refleksjon over hvem jeg er og hva jeg vil videre med mitt altfor brokete liv.
En ny utenlandsreise står for tur. Sannsynligvis blir bloggen nå liggende urørt med det herværende innlegget som siste nytt i over ei uke. Jeg ser fram til å gjenoppta skrivingen midt i påsken, men framfor alt ser jeg fram til selve påskefeiringen. At Herrens bebudelse nå falt så nær starten på påsketiden, minner meg om at det hele tiden er nye ting å se fram til, nye høytider å feire rundt neste sving.
Jeg ønsker bloggens besøkere en fin påskehøytid!