Santa Maria ai Monti

Like ved hotellet vårt i Roma, bare noen meter rundt nærmeste hjørne, fant vi den relativt lille basilikaen Santa Maria ai Monti. Den er omtalt på det glimrende nettstedet http://www.romecity.it/. Bildet til venstre her er stjålet derfra; det må jeg uten videre medgi.
Vi var innom denne kirken allerede den første dagen vi vandret rundt i byen. På et messingskilt utenfor døra sto det skrevet når det ble feiret messe i kirken, og vi merket oss tidspunktene for hverdager ("Feriale 09.00 - 19.00.")
Etter noen dager passet vi på å gå før frokost slik at vi kunne innlede dagen med morgenmesse kl 09 i vår lokale kirke.
I minuttene før messen skulle begynne, strømmet folk til, stille og andektig. Ved messens start var vi blitt omkring 30 sjeler der inne. Presten satte i gang, og vi fulgte liturgien uten minste vanskelighet fordi den hellige messen er så velsignet ensartet i sin oppbygning, uavhengig av språk.
Samtidig med at messen pågikk, kikket vi rundt oss i det gamle kirkerommet. Min kjære la merke til at det var skrevet noe på latin øverst på veggene rundt i hele kirken. Skriften var i majuskler ("store bokstaver") med en prikk midt mellom ordene på gammelt, romersk vis. Hun spurte om jeg visste hva som sto der.
Jeg kikket først på veggen over altertavlen og fant på venstre side ordene O · CLEMENS · O · PIA · O · DULCIS · VIRGO · MARIA.
Ordet MARIA endte midt over altertavlen. Det neste som sto skrevet fra midten og mot høyre, var: SALVE · REGINA · MATER · MISERICORDIÆ.
Dette var i høyeste grad kjent stoff og enkelt å forklare for mitt kjære reisefølge. Dette var jo den vakre bønnen Salve Regina (Hill deg, Dronning) skrevet i sin helhet rundt hele kirken! Det imponerte meg hvordan utsmykkerne i sin tid måtte ha regnet ut antall bokstaver i bønnen og fordelt dem jevnt på antall meters omkrets i kirkerommet slik at hver enkelt bokstav hadde plass nok, og slik at absolutt hele bønneteksten fikk plass rundt veggene.
I tillegg slo det meg at dette var som å møte seg selv i døra eller som om en ring ble sluttet. De som har fulgt denne bloggen i det siste, husker kanskje at det aller siste innlegget jeg skrev før avreise til Roma, "Takknemlighet", ble avsluttet med de siste ordene i Salve Regina. Det var da merkelig at jeg skulle møte akkurat disse ordene igjen i den kirken som lå aller nærmest vårt nøkterne losji i storbyen! Jeg klarte ikke helt å gripe hva dette var tegn på, men det å få et uventet møte med mitt eget valg av sitat 5 dager tidligere var sterkt nok i seg selv. Dessuten fant min kjære bønnens norske versjon meget vakker og intens, slik også morgenmessen i Basilica di Santa Maria ai Monti ble for oss denne torsdagsmorgenen.
"Du barmhjertige, du trofaste, du milde jomfru Maria!"

Santa Maria Sopra Minerva

På Piazza della Minerva i Roma står en selsom statue, en babyelefant med en enorm obelisk loddrett fastsurret på ryggen. Fra statuen ser man østveggen av Pantheon mindre enn hundre meter unna, og bak statuen er inngangen til Romas eneste gotiske kirke, Santa Maria Sopra Minerva.

Vel inne i kirken gjenkjenner man straks de gotiske trekkene i form av høye, slanke søyler, spisse buer og enorm takhøyde.

Katedralen skinner på innsiden. Alt lys er slukket, men sola som stråler inn gjennom vinduer og glassmalerier, reflekteres av gulvflaten og de polerte marmorsøylene slik at det formelig glitrer høyt og lavt inne i kirken.

I taket utnyttes de spisse buene til å lage triangler med en vakker, blå bunnfarge som om taket viser vinduene til himmelen. I hvert triangel i hovedskipet er det malt en bibelsk figur.

Som i alle de andre katedralene vi opplevde i Roma, er utsmykning og dekorasjoner slående vakre og uttrykksfulle også her. Størst oppsikt vekker en Maria-figur med barnet på armen, Sammen holder de en rosenkrans i hendene. Figuren er plassert langt bak i kirken, og det står benker og knefall foran den for at folk skal følge den umiddelbare trangen til å falle på kne og be i møtet med figuren.

Størrelsen på kvinneskikkelsen er minst 1,5 av normal størrelse. Likevel er kvinnens milde ansikt og saktmodig, nedslåtte blikk med på å gi et inntrykk av alvor og ydmykhet. Øynene hennes møter aldri oss som står nede på gulvet og kikker opp; blikkets fokus blir borte for oss.

Maria-statuen er uutgrunnelig. På sokkelen under står det Regina SS. Rosarii - Dronningen av den hellige Rosenkransen.

Jeg fotograferte statuen, allerede der sikker på hva jeg ville bruke bildet til: Fra i dag av, etter at dette innlegget er lastet opp, vil dette bildet representere min profil som Inventus på denne bloggen.

Ytterligere to Maria-kirker; et forvarsel

Egentlig hadde jeg tenkt å benytte denne lørdagskvelden til å skrive et innlegg med skildring fra våre møter med ytterligere to Maria-kirker i Roma. Tiden og konsentrasjonen strakk imidlertid ikke til, men jeg vil gi bloggens tålmodige besøkere et forvarsel om hvilke kirker det dreier seg om. Naturligvis er det våre egne, subjektive og umiddelbare opplevelser i kirkene jeg kommer til å skrive om; det er jo dypest sett valfart-delen av vår Roma-reise som behandles i blogginnleggene her nå om dagen. Saklig informasjon om kirkene samt profesjonelt fotomateriale er å finne for respektive kirker ved å klikke på de to navnene:

Santa Maria Sopra Minerva / Santa Maria ai Monti

Det varslede innlegget fra de to kirkene vil bli skrevet og lastet opp i svært nær framtid; enten søndag 27. eller mandag 28. september.

San Paolo Fuori Le Mura

Hadde det ikke vært for 2 bilderike innlegg på bloggen Oroa dig inte - Gud finns nog, hadde vi neppe tatt oss fram til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma i forrige uke. Katedralen ligger langt sør for Roma sentrum, men var lett å finne når vi tok Metroen til stasjonen som bærer katedralens navn. Derfra var det godt skiltet, og spaserturen tok drøyt 10 minutter. Den lengste delen av vandringen foregikk faktisk rundt kirken, for hovedinngangen er i motsatt ende av der man først kommer fram.

Det var imponerende, virkelig et slående byggverk! Av bildeseriene på den nevnte svenske bloggen hadde vi nok sett at dette var noe helt spesielt. Dimensjonene, kraften og den majestetiske demonstrasjonen av urokkelighet ble tydelige først når vi sto utenfor den endeløse, dobbelte søylegangen som omkranser hagen utenfor hoveddøra.

Bildet til venstre øverst viser denne hagen, mens det neste bildet viser nettopp søylerekkene ved porten.

Jeg har skrevet flere ganger på denne bloggen at Paulus ikke er min favoritt. Det var derfor unektelig med en viss skepsis at jeg tok med min kjære for å se nettopp denne basilikaen som er viet den brevskrivende apostelen. I en krypt under kirken hviler hans jordiske levninger. Det var kanskje akkurat da jeg fikk se den eldgamle muren som skjuler hans grav under kirken at jeg fant det helt OK å være i denne fantastiske katedralen som hedrer hans minne: Det er ingen tvil om at Paulus er død. Han skrev sitt siste brev for svært lang tid siden. Dessuten er det ikke hans skyld at jeg har pådratt meg et så dårlig forhold til hans skriftlige budskap; skylden for dette ligger nok hos protestantiske, lavkirkelige og bortimot fundamentalistiske predikanter som jeg med stigende skrekk og ulyst lyttet til i min fjerne ungdomstid.

Skjønt, under besøket i Basilica di San Paolo Fuori le Mura - det lange navnet forklarer at basilikaen ligger utenfor Romas gamle bymurer, til forskjell fra en San Paolo-katedral som ligger innenfor - fikk jeg et bestemt inntrykk av at det slett ikke er bare jeg som har dårlige assosiasjoner til Paulus' skriftlige verk. Den veldige statuen av ham ved siden av hovedinngangen gir ikke akkurat inntrykk av en mild og sympatisk veileder. Det er snarere en innful strenghet over ansiktsuttrykket til figuren med skriftrullene og sverdet; se bildet.

Strenghet uttrykker også de mange snorrette søylerekkene inne i og utenfor katedralen. Her er det absolutt regelmessighet, en nesten militant orden og symmetri. Interiøret i katedralen er vakkert med avstemte farger og rike dekorasjoner, men de geometriske formene, de rette vinklene og den utilnærmelige strukturen i bygningen gjenspeiler noe av Paulusbrevenes krav og formaninger i skjønn forening med nådeforkynnelsen.

Det nederste bildet sier alt om kirkeskipets kjølige regelmessighet. Kanskje er det bare jeg som rent subjektivt tolker mine antipaulinske holdninger inn i byggverket, eller kanskje er det slik også de gamle arkitektene har tenkt seg det?

- - -

For å se bilder lagt ut av bloggeren Bitte, besøk hennes 2 innlegg fra Basilica di San Paolo fra 23. april og 20. juli. En varm takk fra min kone og meg til Bitte for disse to innleggene! Uten disse bildene hadde vi ikke tatt oss bryet med å besøke denne fantastiske basilikaen!

Santa Maria Maggiore

Forrige uke i Roma ga mulighet for en hel rekke kirkebesøk. Et par av besøkene var gitt på forhånd, og disse vil jeg nå fortelle om i 2 relativt korte blogginnlegg.
Den første katedralen vi var innom, var den berømte Basilica di Santa Maria Maggiore. Katedralen ligger på en høyde nær Termini, som er Romas viktigste jernbanestasjon.
Dette var forrige søndag formiddag, og vi var så heldige å komme inn i katedralen bare et par minutter før høymessen skulle begynne. Om vårt besøk i Roma var aldri så godt planlagt i seg selv, var innholdet prisgitt spontane innfall. Det var derfor meget lett å bli enige om å bli værende i Santa Maria Maggiore under hele messen og delta aktivt slik vi gjør hjemme.
Det ble en meget vakker opplevelse, ikke minst fordi katedralen i seg selv er noe av det vakreste og mest gjennomført utsmykkede som finnes. Vegger, tak og gulv er komplett dekket av mosaikk og fresker i fint avstemte farger, og bildene setter i sving fantasien innenfor de ulike bibelske episodene som kunstverkene framstiller.
Som tidligere var det enkelt å følge gangen i messen selv om våre kunnskaper i italiensk har sin begrensning. Under fredshilsenen la vi merke til en mer enn alminnelig vennlig og imøtekommende holdning fra dem som vi håndhilste på. Slikt gjorde det godt å være til stede selv om merkelappen TURIST sikkert sto skrevet utenpå oss.
Grunnen til at Santa Maria Maggiore sto så høyt opp på ønskelisten, er innlegget fra 6. april på bloggen Katolsk i hodet. Her siterer bloggeren Tehme Melck fra en av Kjell Arild Pollestads bøker hvor han forteller om sin gjennomgripende opplevelse nettopp i denne katedralen. Konklusjonen hos Pollestad var, ifølge nevnte blogg: "Her er Gud."
Slik artet det seg også for meg, eller for oss begge, om enn ikke fullt så sterkt og vendepunktskapende som hos Pollestad. Skjønnheten, det kjærlighetsfulle uttrykket i dekorasjonene og den milde, klare klangen i kirkerommet gjør Santa Maria Maggiore til en kirke man kommer ut av som et litt mer ydmykt menneske.

Se ellers flere bilder fra samme katedral på den glimrende, svenske bloggen Oroa dig inte - Gud finns nog.

Der var'n!

Den gule lappen til venstre er min billett til allmenn audiens hos pave Benedict XVI onsdag 16. september, for bare 5 dager siden. Stolt kom jeg ut av Vatikanets prefektur dagen i forveien med 2 billetter i en konvolutt med mitt navn på.
Allerede den 13. august hadde jeg fått et brev i posten der Vatikanets prefekt erklærte at 2 billetter skulle ligge og vente på meg til Pavens allmenne audiens på angitt dato.
Da jeg sto inne i prefekturet og så de 3 skoeskene som var stappfulle av konvolutter maken til den jeg selv mottok, burde jeg ha ant uråd. Desto mer skeptisk - eller realistisk, alt ettersom - burde jeg ha blitt dersom jeg hadde tatt meg tid og ro til å lese alt som sto på de gule billettene, især nederst i høyre hjørne: Mitt løpenummer var 05334.
Min kjære og jeg var tidlig ute til audiensen, syntes vi selv. Over en halv time hadde vi til rådighet etter den hasardiøse drosjeturen fra vårt hotell i Via Cavour. Da vi kom fram til inngangen til Vatikanets Aula delle Udienze - audienssalen - var menneskemengden mellom de enorme søylene på Petersplassens venstre side allerede tett og ganske desperat.
Med våre høstbleke kropper på under 175 cm hadde vi små sjanser der vi brøytet oss inn i mengden for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen i tide til å se Den hellige Far. Amerikanske kjerringer med blått hår veltet seg over sperringene og klemte seg langs de totalt urørlige steinsøylene for å vinne et minutt eller to i køen. Fjærlette nonner fra Filippinene trøkket på bakfra med striks og utilnærmelig mine. Høyreiste tyskere med usvikelig køkultur sto skulder ved skulder i en ugjennomtrengelig palisade. Tida gikk.
Omsider var vi kommet gjennom søylegangen og nærmet oss sikkerhetskontrollen fra utsiden. Apparatene for gjennomlysing av bagasje kunne skimtes der framme mellom spanske ungdommer og afrikanere med prestesnipp. Bak oss hadde vi Aula delle Udienze, atskilt av et høyt gjerde i galvanisert stål.
Med ett gikk det et sus over den heldige forsamlingen som allerede hadde passert sikkerhetskontrollen og hadde tatt plass innenfor stålgjerdet, bare 20-30 meter fra inngangen til aulaen. Vi snudde oss etter lyden og fikk se Paven i sin unike, skuddsikre bil.
Javisst! Vi så pave Benedict XVI i levende live! Han satt på et høyt sete bak den store sideruta i pavebilen, hvithåret og med hvit kalott og hvit kappe, og han vinket og smilte glad og kjærlig til de mange menneskene som var kommet for å hylle ham på nært hold.
Klokka var presis 10.30 da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og inn på plassen innenfor stålgjerdet. Folkemengden gjorde at vi måtte stoppe ganske langt unna neste sperring, og stående på tå kunne vi se at en og annen person ble sluppet innenfor sperringene og kunne løpe gledesstrålende inn i aulaen. Et par i bryllupsantrekk var blant de heldige.
Vi innså straks at vi ikke hadde noen sjanse til å komme nærmere. Likevel ble vi værende i den vanvittige mengden av opphetede mennesker som ikke skulle få noe bedre glimt av Paven den dagen.
Etter nærmere en time hadde de fleste gått, og med ett ble de fremre sperringene åpnet. Folk løp som gale mot inngangen til aulaen. Jeg for min del ruslet bort til en uniformert vakt og spurte om "Il Papa si trova ancora nell'aula?" "No," lød svaret, "non c'è."
Audiensen var over for vår del. Å få tildelt billett med nr 05334 ga ingen gevinst denne gangen. Men jeg fikk tatt et bilde! Ja, med maksimal zoom på kameraet og i et heldig millisekund da Den hellige Far var synlig mellom sprinklene i det veldige stålgjerdet, fikk jeg knipset ham som et evig minne om den dagen jeg så Paven på 300 meters hold. Det er noe å leve på, og dette sies faktisk ikke som noen bråkjekk spøk.
Vennligst studer disse to bildene som bevis på min og min kones Papal encounter onsdag 16. september 2009, litt før klokka halv elleve.

Den hvitkledde skikkelsen i midten bakerst kan forsåvidt være hvem som helst i hele verden. Se derfor på denne forsiktige forstørrelsen; dette er virkelig pave Benedict XVI!

Roma

Bildet: Petersplassen tirsdag 15.09.09 ca kl. 14.30.
- - -
Ei uke i Roma. Dette har vært planen for fruen og meg i det siste halvåret. I løpet av denne tiden har vi forstått at utsagnet "ei uke i Roma" høres ut som en drøm hos absolutt alle vi har snakket med. Det spesielle er at drømmen later til å ha ulikt innhold hos hver og én. Enten folk selv har besøkt Roma en gang eller flere, eller de aldri har vært i nærheten av byen, har alle en forestilling om hvordan byen er og hvordan ei uke i "den evige stad" kan tilbringes best mulig.
Noen vil betrakte Roma som et litt avansert mål for en sydentur, mens andre tar turen som en dannelsesreise. For oss ble det mest det sistnevnte samt i høy grad en tredje form for reise, nemlig en pilegrimsferd.
For ikke å gi inntrykk av at vi er helt uerfarne med storbyer vil jeg nevne at vi i de siste 10 årene har besøkt hovedsteder som Athen og Ljubljana, Brussel og Riga, Havana og Athen, Budapest og Reykjavík.
Roma er noe annet, den skiller seg fra alle andre byer, den står for noe tidløst og opphøyet over alle de skalaer vi vurderer våre erfaringer etter.
I Roma fant vi ytterlighetene på alle de skalaer som tenkes kan: Historie og modernitet, religiøsitet og verdslighet, orden og kaos, stil og smakløshet, velgjørenhet og utnyttelse, skjønnhet og heslighet, overflod og fattigdom.
Kanskje kan man si at disse ytterlighetene vil vi finne i enhver by med en viss historie og av en viss størrelse. Det kan være riktig, men vårt inntrykk var at i Roma finnes alle disse ytterlighetene i mer ekstrem utgave enn på alle andre steder vi har sett.
Vi besøkte 12 katolske kirker i løpet av uka. De fleste av disse er blant de meste kjente kirkene i verden. De fleste kirkene vi så, måtte vi bare gå forbi for å få tid nok til alt vi "måtte" besøke under denne vår første tur til Roma.
Forøvrig kan man knapt gå 100 meter i Romas gater uten å få øye på en severdighet, oftest av historisk interesse. Vi er fortsatt høyt oppe i stemningsleie etter den usedvanlig innholdsrike uka. Vi besøkte naturligvis også en rekke andre severdigheter enn bare kirkene, men det er disse som har interesse i denne sammenhengen.
At reisen ble en pilegrimsferd vil framgå av de neste innleggene på denne bloggen. Jeg vet ikke ennå hvor mange slike rapporter det vil være aktuelt å skrive etter denne første Roma-turen, men ytterligere 3 innlegg etter dette er minimum. Og, kanskje unødvendig å presisere: Jeg vil begrense innleggenes tema til å omfatte kun pilegrimsaspektet, altså alle møtene med Kirken slik den er til stede over alt i den praktfulle millionbyen.
At det skulle bli en pilegrimsferd, våget jeg verken å antyde eller håpe på forhånd. Derfor var det desto mer tilfredsstillende å bli vàr at det i første rekke var som pilegrimer vi beveget oss bakke opp og bakke ned i den vakre byen. Roma har preget oss begge for livet, og aldri har vi kommet hjem fra en reise med en så sterk vilje til å dra tilbake til samme sted så snart som mulig.

Takknemlighet

Ettersom det er fredag i dag, har jeg som vanlig vært innom Kirken på ettermiddagen og bedt rosenkransen. Denne gangen var det i større takknemlighet enn noen sinne. Vi har hatt noen vanskelige dager i familien, med helsemessig usikkerhet hos et familiemedlem, trusler utenfra, kritikk på jobben og uventede nyheter fra slektninger. Vi har rett og slett hatt ei tøff uke.
Jeg vet ikke hvorvidt fruen ber, og hvis hun gjør det, vet jeg ikke hvordan eller til hvem hun stiler sine bønner.
Derimot har min nye identitet som katolikk-wannabe ført meg inn i den bønnens verden der Maria og helgenene er mulige bønnemottakere.
Vi kan velge, har jeg oppdaget, om vi tror at våre ønsker innfris fordi vi har bedt eller fordi ting uansett ville endt på ønsket vis.
I de siste 10-11 månedene har jeg valgt å tro at mine ønsker framsatt i bønn på katolsk vis blir hørt, for når det er til det beste for flere enn meg, blir det ofte slik jeg håper på. Tidligere ville jeg ha sagt at fordi vi ikke vet hvordan det ville gått hvis vi ikke hadde bedt, er bønneinnfrielsen ikke noe bevis.
Nå derimot, sier jeg det stikk motsatte: Fordi ting ender så godt som vi uttrykker ønske om i våre bønner, kan vi se det som et bevis på at bønner blir hørt.
Det finnes noen på den andre siden som lytter og som gjør sitt ytterste for at ting skal ordne seg til det beste for oss som i ydmyk tro formulerer våre forhåpninger i bønn.
Jeg hadde mye å takke for i kirken i dag. For ikke å virke plump eller patetisk unngår jeg enhver forklaring på hva min familie og jeg har gjennomgått, men når alt det vanskelige nå ser ut slik det gjør i dette øyeblikk, natt til lørdag, kan jeg på overfladisk vis si at vi har vært heldige. På et dypere plan vil jeg imidlertid vedgå at jeg har bedt Den salige Jomfru Maria og min egen skytshelgen St. Mattias gå i forbønn for meg og mine.
Det ser ut til at vi er blitt hørt.
Eller, om man er tilstrekkelig verdslig i tankegangen: Alt har gått den veien vi aller mest håpet.
Skyldes det mine (og eventuelt andre familiemedlemmers) bønner, eller ville det blitt slik uansett, helt uten bønn?
Spørsmålet er ikke interessant lenger. Jeg finner slik glede og trygghet i å tro at bønnene er blitt hørt. Det gjør livet rikere, vakrere og tryggere når jeg ser det på den måten. Jeg blir rørt, labil, sjenert og innadvendt når jeg tenker på hva jeg sitter her og innrømmer, jeg som så seint som i fjor var så tøff og barsk og upåvirkelig i de miljøene jeg hører til.
Nå er jeg blitt gammel nok til å våge å sette min lit til himmelvesener og helgener. Når jeg får så utrolig mange gode ønsker og behov innfridd som jeg har opplevd denne uka, ja, da er det en glede å tilhøre denne Kirken der det er akseptabelt å engasjere hele helgenskaren i kampen for helse, miljø og sikkerhet!
Og i dette øyeblikk er det bare et halvt døgn til min elskede og jeg setter oss på flyet til Roma!
O clemens, o pia, o dulcis Virgo Maria!

"Denaskaj esperantistoj"

I 25 år av mitt liv var jeg medlem av Norsk Esperanto-Forbund. Yes! - eller for å si det på Esperanto: Jes! Det er bare 2-3 år siden jeg innså det helt opplagte, nemlig at det var like godt å melde seg ut av forbundet. Jeg hadde jo nesten ikke engang fra starten av min nokså passive karriere i forbundet klart å tro på visjonen om "la fina venko" - "den endelige seier", da Esperanto skulle ta rollen som det ledende verdensspråket, alle menneskers felles, nøytrale fremmedspråk på tvers av alle grenser og barrierer.
Slik har det ikke gått hittil, og slik vil det nok ikke gå heller. Da jeg meldte meg ut av Norsk Esperanto-Forbund - på Esperanto Norvega Esperantista Ligo - sank medlemstallet med nesten en halv prosent. Det sier noe om hvor få medlemmer som er igjen i forbundet.
Jeg var imidlertid til stede ved 100-årsjubileet for språket Esperanto i 1987. I Norge ble det feiret med en høytidelig stund i Universitets Aula i Oslo. Daværende Stortingspresident Jo Benkow holdt foredrag om verdensfreden og den idealistiske Esperanto-filosofien, som han kjente relativt godt (selv om han kanskje ikke behersket språket like bra).
I møter med esperantister var det imidlertid ett begrep som gjorde mer inntrykk på meg enn noe annet. Begrepet var "denaskaj esperantistoj". Uttrykket betyr "esperantist fra fødselen" og betegner personer som har Esperanto som morsmål. Jeg har møtt noen av dem; de var unge mennesker den gangen, men er vel mellom 40 og 50 år nå. Disse menneskene hadde vokst opp hos foreldre som valgte å sette sitt eget morsmål i annen rekke for å lære de nyfødte barna å snakke Esperanto som førstespråk. Tenk det, mine damer og herrer! Språket i landet de bodde i, enten dette var Norge eller et annet land, lot seg alltids lære gjennom lek og omgang med barn fra andre familier, mente de. I hjemmet var det primært Esperanto som fungerte.
Jeg har til og med opplevd en denaska esperantisto (endelsen -j betegner flertall av både adjektiv og substantiv) som snakket Esperanto med sin far og morens morsmål (dansk) med sin mor i tillegg til å snakke perfekt norsk til meg og andre gjester, ettersom han var oppvokst her i landet.
Jeg skriver om dette på denne katolske bloggen av to grunner. Det finnes sikkert katolske esperantister i verden, men koblingene til mitt blogginnlegg er følgdende:
For det første har det i alle år forundret meg at foreldre har vært villige til å sette til side noe så viktig for personligheten som deres eget morsmål for å lære barna - det kjæreste de hadde - språket Esperanto som et bidrag til språkets vekst og spredning i verdensfredens tjeneste. Det er imponerende, ikke minst når vi ser hvor uhyggelig lite det er blitt av både verdensfreden og Esperanto-ideens virkeliggjøring. Å oppdra sine barn som katolikk derimot, er en liten risiko i forhold, ettersom de som katolikker tilhører en innflytelsesrik sjettedel av Jordens befolkning. Der kan de finne både støtte og resultater i en annen skala enn esperantistene har oppnådd.
For det andre har det slått meg at adjektivet denaska - av fødsel - ikke er korrekt å bruke om katolikker. Ingen kan være "katolikk av fødsel". Derimot er man katolikk fra dåpen - "debapta katoliko". Dette er en viktig forskjell, og jeg har sett den påpekt i andre blogger. Med dåpens sakrament besørget i Den katolske kirke er man katolikk. Opplæringen følger deretter under oppvekst og modning.
Selv er jeg som kjent protestant fra dåpen og må lære å bli katolikk.
Av den grunn kan jeg iblant oppleve en respektfull misunnelse overfor personer som har vært katolikker siden barnedåpen. En slik misunnelse opplevde jeg aldri overfor denaskaj esperantistoj, bare en bunnløs undring og forståelsessvikt. Begge kategorier har vokst opp hos foreldre som ville det beste for barna og deres funksjon i verden. Om katolikkene ikke akkurat kan sies å ha vunnet, må vi i hvert fall kunne si at esperantistene har tapt.
La meg derfor glede leserne med noen vakre linjer fra Bibelen på Esperanto. Jeg gjengir et utdrag av de opphøyde versene der Elisabeth lovpriser Maria, og Maria svarer med en lovprisning av Gud; Lukasevangeliet 1,43-49 (med forbehold om at alle nettlesere klarer å gjengi de spesielle Esperanto-bokstavene som har en circumflex over visse konsonanter):
"Kaj pro kio okazas al mi ĉi tio, ke la patrino de mia Sinjoro venas al mi? Ĉar jen kiam la voĉo de via saluto venis en miajn orelojn, la infaneto ĝoje eksaltis en mia ventro. Kaj feliĉa estas ŝi, kiu kredis, ĉar plenumiĝos tio, kio estas dirita al ŝi de la Eternulo."
Kaj Maria diris:
"Mia animo altigas la Eternulon, kaj mia spirito ĝojis en Dio, mia Savanto, ĉar Li rigardis la humilecon de Sia sklavino; ĉar jen de nun ĉiuj generacioj nomos min feliĉa. Ĉar la Potenculo faris al mi grandaĵojn, kaj sankta estas Lia nomo."

Her og nå

En av bøkene som er på billigsalg i St. Olav katolske bokhandel for tiden, er "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn. Selv har jeg omtalt boka flere ganger, ikke minst fordi jeg kjøpte den til full pris og leste den tidlig i sommer.

Schönborn skriver tørt, men har spennende og utfordrende tanker å presentere. Boka er en skikkelig eye-opener for folk som er interessert i Kirken. Dessuten er den østerrikske kardinalen meget god på spissformuleringer og slående sitater.

Egentlig ville jeg omtale en av de glimrende formuleringene i boka da jeg forberedte dette innlegget. Slik ble det imidlertid ikke, av grunner som overrasker både meg selv og kanskje noen av bloggens besøkere.

Sitatet jeg ønsket å bruke, står på side 72 i "Å leve med Kirken" og lyder slik:

"Ingen kan ha Gud til Far som ikke har Kirken til mor."

Det er mange dype og gode og teologiske tanker man kan knytte til denne spissformuleringen, men min lyst til å utvikle dette konseptet kom i bakgrunnen for tilleggsopplysningen som den høyst nålevende kardinal Schönborn leverer i sin bok. Han tilskriver sitatet Den hellige Cyprian, og setningen er gjengitt i Den katolske kirkes katekisme, avsnitt 181.

Her blir jeg ydmyk, liten og innadvendt. Hvem St. Cyprian er, aner jeg overhodet ikke, men det gudbenådede nettstedet Saints.SQPN.com har svaret: Cyprian var fra Karthago og levde fra år 190 til år 258. Hele historikken er heldigvis å finne på nettet.

På dette stadiet endrer målsettingen for dagens blogginnlegg seg dramatisk. Jeg leser andre konvertitters blogger og skjønner at jeg må være historieløs, jeg som har såååååå lite kjennskap til kirkehistorien og oldtidens skribenter. Jeg kjenner ikke en eneste historisk kilde annet enn Bibelen (som jeg til gjengjeld kjenner ganske godt).

Når jeg skal velge en bok å lese, er de gamle mesterne det siste jeg vil gripe til. I min lokale kirke i går hadde vi internasjonal kulturdag, og utvalget av bøker til salgs var bemerkelsesverdig. Jeg kjøpte ikke noe av det virkelig gamle, men jeg kjøpte boka "Lammets nattverd" av Scott Hahn, ettersom bloggens hyppige kommentator IHa har anbefalt denne forfatteren for meg.

Det ligger 1760 år mellom St. Cyprian av Kartago og Scott Hahn. Hvem av de to gjør meg på beste måte til en god katolikk?

Jeg tror at dette kommer innenfra. Jeg er pedagog, lingvist og antropolog - ikke historiker eller teolog. De gamle mesterne, kirkefedrene, kommer neppe noen gang til å bli min hovedlitteratur. Derimot leser jeg med dobbelt syn de moderne forfatterne, kardinal Schönborn og amerikaneren Scott Hahn, pave Johannes Paul II og Benedict XVI - eventuelt Karol Wojtyła eller Josef Ratzinger om man vil.

At jeg leser med dobbelt syn betyr at jeg oppfatter både det de skriver av nåtidens teologi, og det som deres skrifter uttrykker av forståelse av vår tid. Dette er antropologens hang til å ville tolke fortolkningen.

Men ærlig talt, konvertitter og barnedøpte katolikker: Å konvertere til katolisismen skal da ikke være en øvelse bare for de teoretisk sterke?! Min dragning mot Den katolske kirke startet nok med kjølig, akademisk interesse, men nå, etter at jeg for lengst har bestemt meg for å konvertere, er det framfor alt mitt ukentlige møte med Den salige Jomfru Maria i rosenkransbønn, hver fredag etter jobb, når kirken er tom, som gjør konverteringen uunngåelig. Den hellige Antonius eller Cyprian er totalt fraværende når jeg sitter foran de tente vokslysene i Mariakirken med blanke øyne etter en uke full av synd og tilkortkommenhet.

Dette blogginnlegget viser noe helt avgjørende: Den katolske kirke er grenseløst mangfoldig. Den gir stimulans til de historieinteresserte, til teologer og til personer med smale litteraturinteresser, men den tilbyr også tilhold og mening for folk som bare ønsker å tro. Jeg kan ikke påberope meg fullt ut å tilhøre den sistnevnte gruppen, men jeg vet nå, etter å ha gjort meg kjent med Kirkens mangfold av teologisk litteratur, at jeg ikke tilhører de førstnevnte kategoriene.

Dette skriver jeg til tross for min akademiske bakgrunn og mitt ganske anselige antall studiepoeng eller vekttall. Når det kommer til stykket, er ikke kirketilhørigheten noe spørsmål om historie eller annen vitenskap for min del, men om tilfredsstillelse på det feltet hvor jeg er i stand til å ha et snev av tro. Jeg har kommet til Kirken med en ny og gjenoppdaget utgave av min barnetro, barnlig og enkel, opptatt av å gjøre mest mulig av det som er rett her i vår tid uten å behøve å vite om eller at oldtidens kirkefedre var opptatt av det samme. Samtidig nærer jeg amatørens respekt og beundring for dem som makter å hente sin inspirasjon fra nettopp disse kirkefedrene.

God samtale

Det var en samtale av den gode typen som pater Piotr og jeg hadde onsdag ettermiddag. Den beveget seg lett mellom løst og fast og mer tekniske temaer som pilegrimsvandringen til Mariaholm sist lørdag og den internasjonale festen i den lokale kirken førstkommende lørdag. Pilegrimsvandringen hadde faktisk samlet 300 vandrere, fortalte pateren.
Neste år får jeg forsøke å henge med. Helt klart.
Den mer åndelige delen av vår samtale var spontan og naturlig. Pateren prater en hel del, lar tankene vandre og henter fram eksempler og fakta fra sin enorme kunnskap om Kirken. Jeg smyger inn et av mine spørsmål når det passer, og jeg får ikke bare et svar, men en forklaring som settes i rett sammenheng.
Jeg fascineres av paterens evne til å undervise gjennom å snakke om ting han kjenner til på en lødig og uhøytidelig måte.
Mot slutten av samtalen spurte jeg om hva jeg bør konsentrere meg om å lære i de 13 lange månedene fram til min konversjon. Svaret kom umiddelbart og uten behov for tenkepause:
Bibelen, katekismen, sakramentene og Kirkens historie.
Med andre ord: Gå i gang og les! Bibelen har jeg faktisk lest i sin helhet i min ungdom, men det var med protestantiske briller. Jeg tror nesten jeg får starte om igjen og følge den liturgiske gjennomgangen på katolsk.no helt konsekvent.
Katekismen kjenner jeg godt fra nettet (www.katolsk.no/kkk); det er ikke rent sjelden at jeg bruker søkefunksjonen når jeg vil ha et klart svar på et vagt spørsmål.
Sakramentene har jeg lest om i boka Den katolske kirkes sakramenter av Torbjørn Olsen. Den kan gjerne leses om igjen, men jeg kan også lese om dette temaet i pave Benedict XVIs Kompendium over katekismen - kortversjonen, kan vi nesten kalle den.
Alt dette er bøker som jeg eier. For å sette meg bedre inn i Kirkens historie får jeg nok skaffe meg mer litteratur. Derfor startet jeg allerede i går kveld med å bestille noe fra St. Olav bokhandel. Det er jo billigsalg for tiden, men det var ikke mange titler jeg hadde behov for blant tilbudsvarene. Jeg fikk av gårde en mail med en liten bestillingsliste. Denne vil jeg fortelle mer om når bøkene ankommer.
Som et à propos til behovet for litteratur kom en av de virkelig hyggelige damene i menigheten bort til meg rett før messen, som fant sted etter min samtale med pateren på onsdag. Hun hadde en liten lapp med 2 boktitler som hun anbefalte meg fordi bøkene forteller om de første kristne. Den ene boka har jeg lest for lenge siden, nemlig verdensklassikeren "Quo vadis?". Den andre var en tittel av forfatterinnen Francine Rivers.
Jeg ble litt skeptisk til sistnevnte og har sjekket navnet på nettet i dag. Hun er nok ikke i nærheten av den klassen som Henryk Sienkiewicz, forfatteren av "Quo vadis?", tilhører.
Dessuten har jeg en kjepphest, en sperre eller en terskel som jeg lot opprette ved mine litteraturvalg da jeg fylte 50 år:
Jeg leser ikke lenger bøker av kvinnelige forfattere.
Nix. Det funker ikke. De gir meg lite; jeg forstyrres desto mer av de feminine trekkene ved handling og skildringer i bøkene. Anne Holt, Liza Marklund, Åsne Seierstad: Nei takk! Derfor fikk jeg bekreftet mine verste fordommer da jeg besøkte Francine Rivers' nettsider i går kveld. Sorry, får jeg si til min omsorgsfulle menighetssøster; på én eller annen måte får jeg prøve å få henne til å forstå at dette ikke er litteratur som jeg har levetid nok til å lese.
Uansett dro jeg meget tilfreds og med stor sjelefred hjem fra samtalen og messen i kirken i går kveld. Dette blir bare bedre og bedre!

Ny samtale

Bildet: Mariakirken i Askim sett fra lufta i kartfunksjonen på gulesider.no.

Det er klart for min 4. samtale med pateren i den katolske menigheten hvor jeg bor. I morgen, onsdag ettermiddag, møter jeg opp for å få veiledning og svar på mine spørsmål. Som jeg nevnte i et innlegg for ca 2 uker siden, har jeg skrevet et brev til den gode pateren som jeg leverte ham etter kveldsmessen 19. august. Brevet inneholdt enkelte saker som jeg håper å kunne gå videre med under morgendagens samtale.
Framfor alt er jeg denne gangen spent på hva pateren anbefaler som videre framdrift for min opplæring. Foran de foregående samtalene har jeg pleid å være opptatt av å få svar på spørsmål og undringstemaer som jeg har gått med en tid. Denne gangen knytter forventningene seg først og fremst til tiden som kommer og hvilke temaer jeg nå får å jobbe med.
Jeg er glad for at datoen for min konversjon ligger langt fram i tid. Det gjør det mulig å lære en hel del. Nylig leste jeg ferdig boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Det var en fascinerende bok, full av glimrende spissformuleringer, men også teoretisk og svært teologisk i sin språklige form. Det overrasket meg å se i hvilken grad Schönborn gjør bruk av forholdsvis gamle kilder. Han siterer f.eks. Thérèse av Lisieux (1873-97) ganske flittig, og jeg innser at dette er en helgen jeg snarest må se å lære om.
Det fins mange slike innflytelsesrike mennesker innen Kirken, folk som har sagt og skrevet ting med evig betydning. Mange av dem har, i likhet med Thérèse, bare et fornavn og et stedsnavn som kjennetegn: Katarina av Siena, Teresa av Ávila, Bernhard av Clairvaux. Hvem de var og hva de sto for, disse helgenene, er noe jeg mer enn gjerne skaffer meg innsikt i. De rikholdige nettsidene katolsk.no inneholder alt man trenger å vite om alle helgenene, men jeg tror nok jeg foretrekker å skaffe meg bøker å lese i. Det vil også være en økende trøst underveis å se at den katolske seksjonen i bokhyllene her i huset vokser og vokser.
Jeg venter til jeg får se hva pateren synes jeg bør jobbe videre med i etterkant av samtalen i morgen. Hvis han ikke har altfor mange bøker å utstyre meg med, vil jeg i nær framtid foreta en aldri så liten bokbestilling.
Samtalen i morgen vil nok også inneholde noen antydninger om mitt første skriftemål, som jeg håper å kunne gjennomføre utpå nyåret. Det blir nesten som et hørespill i flere episoder, tror jeg. Det er i aller dypeste respekt jeg møter pateren, vel vitende om at han kan og vet alt jeg trenger å lære både i tiden fram til konversjonen og for all ettertid. Det er all grunn til å forvente at neste innlegg på denne bloggen inneholder en liten oppsummering av samtalen mellom pateren og meg onsdag ettermiddag, i timen før kveldsmessen.