Farewell Angelina

I dag vil jeg først få opplyse at salmen som ble sunget til slutt i messen i Katolska Domkyrkan i Stockholm den 20. desember, står i den norske, katolske salmeboka på nr. 572. Den heter "Vær hilset, Herrens Moder" omtrent som på svensk, men her opphører likheten i teksten. Det første verset er altså så likt som det kan få blitt på svensk og norsk, men de neste versene er helt annerledes på de to språkene. Det kan nesten se ut til at den norske teksten bruker flere av rosenkrans-mysteriene i versene, mens den svenske er en mer generell lovprisning av Jomfru Maria.

Det er ganske berikende å se to utgaver av samme salme i sammenheng slik; den ene versjonen kaster lys over og styrker den annen.

- - -

I noen dager nå har jeg hatt Bob Dylans gamle klassiker "Farewell Angelina" i tankene. Sangen ble skrevet i 1965, og jeg husker at jeg satt i engelsktimen på ungdomsskolen 7-8 år senere og skulle forsøke å tolke teksten i en gruppe med 3-4 medelever. Resultatet ble magert, og det viste seg etterpå at dette var nettopp lærerens hensikt: Teksten er så intrikat og spesiell at ingen annen enn Dylan selv kan begripe hva den handler om.

Dypest sett ser det ut til at dette er en avskjedssang. I en Dylan-biografi jeg har, presenteres teksten som en film der en rekke underlige og overraskende scener presenteres fortløpende uten at noen umiddelbar sammenheng kan oppfattes.

Jeg husker fra den nevnte engelsktimen at ett vers var liksom litt greiere å forholde seg til enn de andre, nemlig vers 3, der det finnes en rekke referanser til kortspill:

The jacks and queens have forsaked the courtyard
Fifty-two gypsies now file past the guards
In the space where the ace and the deuce once ran wild
Farewell Angelina, the sky is folding
And I'll see you in a while.

Som ungdomsskoleelever tenkte vi at når både knekten og dronningen, esset og toeren er nevnt, må de femtito sigøynerne handle om kortstokken som helhet. Læreren smilte i skjegget, husker jeg, og spurte om det ikke finnes en annen helhet enn en kortstokk som består av 52 enheter.

Da slo det ned i et av gruppemedlemmene at året jo har 52 uker! Dermed slo kortstokksymbolikken sprekker i vår fortolkning, og vi ble satt tilbake noen stadier. Lenger kom vi heller ikke med "Farewell Angelina".

I dag plukker jeg fram denne gamle låta på nytt. Ikke for at jeg har funnet Forklaringen med stor F, men fordi linjen om de femtio sigøynerne som marsjerer forbi, har fått ny aktualitet hos meg personlig. Om vi betrakter "Farewell Angelina"som en film slik den nevnte biografien foreslår, kan vi se for oss opptoget med 52 personer tilhørende rom-folket, menn i slitte dresser og fete gullringer, kvinner i vide, fargerike kjoler og barn med forskremte blikk og sørgerender under neglene. Ingen ærerik forsamling, men uglesett over hele verden og betraktet som utskudd, folk på feil sted.

Sett at tallet 52 verken betyr personer, spillkort eller uker, men derimot år i en tidsregning, tidsenheter i et liv. I mitt tilfelle passer dette godt akkurat i dag; 52 år av et liv er tilbakelagt. Årene har inneholdt mye vakkert, mye skjønnhet og mange gleder, men dypest sett har de hatt et anstrøk av noe uferdig og upassende.

Når denne dagen er over, er mitt 53. år i gang, og jeg ser fram til å bli klargjort for en ny status som katolikk, en fullkommen tilhørighet til verdens største trossamfunn i løpet av året vi går inn i. Jeg vet at året vil bringe mye godt med seg av et slag som hittil har vært fremmed i min tilværelse. Siden i fjor på disse tider har jeg sett på nært hold hvordan livet kan leves enda rikere.

For en mann på toogfemti er det på høy tid å finne fram til en endelig ståsted her i verden. De fleste menn kommer vel fram til en slags definitiv status før fylte 40. Jeg har brukt betydelig lenger tid og har dermed kunnet høste flere erfaringer før jeg fant fram til det endelige standpunktet når det gjelder verdier og målsettinger. Jeg vet at det jeg nå driver med, vil gi meg tilfredshet og trygghet resten av livet, hvor lenge dette nå måtte vare.

Svenske Ulf Lundell sier i innledningen til sangen "Senare år" (2002):

Fyrtio är din ungdoms ålderdom.
Femtio är din ålderdoms ungdom.

Det kan være hardt å innse det, men min alderdom har ifølge Lundell vært i gang i 2 år allerede. Det er på tide å finne fram, finne hjem, finne seg sjæl - på tide med så mangt. Takket være god helse og gudegitt beskyttelse mot ulykker er det likevel ikke for sent for meg ennå. I dag blir det familiær feiring av den alltid like ubeleilige fødselsdagen, med lytting til gamle klassikere: Jan Erik Vold fra tidlig 70-tall og Stavangerensemblet fra tidlig 80-tall, men "Farewell Angelina" skal få hvile. Avskjedstoget med de femtito sigøynerne har passert gradvis i år og er allerede forbi.