Tenketid

Katolisismen opptar meg. Jeg tenker på mitt forhold til Den katolske kirke seint og tidlig. Jeg er til de grader opptatt av å tilegne meg en katolsk identitet at jeg rett som det er griper meg selv i å tenke på det å bli eller leve som katolikk mens noe helt annet foregår rundt meg.

Grublerier om hva Den katolske kirkes lære i sin helhet dreier seg om, hva det krever å bli katolikk og hva det gir, i hvilken grad det å være katolikk gjør meg annerledes enn andre, og hvorvidt det overhodet vil merkes utad, tar uante mengder tid og energi i min hverdag.

Det er lett å måle hvor mye tid jeg rent fysisk tilbringer i den lokale kirken, eller hvor mye tid det tar å skrive blogginnlegg og lese andres blogger, eller hvor mye tid som går med til å lese katolsk litteratur og Bibelen. Jeg antar at alt dette opptar tilsammen 8-10 timer av ei normal uke i mitt liv. Dette er i seg selv en anselig tidsressurs om den ble benyttet på en hobby eller fritidsinteresse, men så ligger også forholdet til katolisismen på et annet plan enn bridge og korpsmusikk. Hvert sekund benyttet til aktiviteter som hjelper meg til å trenge dypere inn i katolsk tro og tankegang, er jo en ressurs investert i evigheten.

Det er imidlertid umulig å måle hvor mye tid som tankene streifer innom katolske emner i løpet av en arbeidsdag eller en kveldsstund foran TVen. I arbeidstiden driver jeg vanligvis ikke med tidkrevende sysler av denne typen, men å kikke innom besøkstelleren eller besvare en bloggkommentar kan jeg iblant unne meg, oftest som atspredelse midt i krevende planleggingsoppgaver.

På møter og seminarer i jobbsammenheng er det imidlertid ikke alltid like lett å holde tanken samlet om det som møtet eller seminaret gjelder. Jeg kan ta meg sammen etter en time eller to og erkjenne at tankene nesten uavbrutt har vekslet mellom det som er tema i forumet hvor jeg sitter, og katolisismen. Det er en lettelse at vi som har mye møtetid på jobben, slipper å gjøre rede for hvor mye av tiden vi har tenkt på andre ting enn sakslista på møtet. Sånn sett fins det atskillig mer obskure saker å tenke på i arbeidstiden enn Den katolske kirke...

Dette innlegget handler dypest sett om dette: Mens jeg har beveget meg stadig dypere inn i katolsk tro og mentalitet, har jeg latt tankene sirkle mer og mer intenst rundt dette mylderet av temaer som følger av ønsket om å bli katolikk i alle betydninger av ordet. I all stillhet går mine tanker i stor grad til Jomfru Maria og helgenene, til katekismen og Paven og til menigheten og mine samtaler med pateren. Det er ikke målbart hvor mye tid som går med, for her veksler tankene uavbrutt. Jeg vet virkelig ikke hvor normalt det er at så mye tid brukes til slike grublerier, men jeg kjenner hvordan jeg lengter etter at alt dette skal bli en etablert del av meg. Jeg lengter etter en tilværelse der jeg bare er katolikk, akkurat som noen går rundt og er diabetikere, høyrefolk, hundehatere eller keivhendte. Hvor ofte tenker korsangere på at de er korsangere? Neppe noen gang utenom korøvelser og opptredener samt i sammenhenger der de treffer andre korsangere eller personer som driver med lignende amatørkultur.

Det blir mindre slitsomt å være meg dersom jeg når et stadium der jeg kjenner at katolsk tro er blitt en del av meg. Jeg slipper da å tenke så mye og kan leve mer. Som katolikk. Men jeg lurer virkelig på om et slikt stadium finnes, for jo mer jeg lærer om katolisismen, jo mer ser jeg ting som det gjenstår å lære.