I enhet

Et offisielt bilde av Den hellige Far Benedict XVI danner en passende og verdig innledning på blogginnlegget i dag, 2. juledag 2009. For mindre enn 2 døgn siden så millioner av katolikker verden over den direktesendte julenattmessen fra Peterskirken i Roma, der prosesjonen oppover kirkegulvet brått stanset opp, og sortkledde sikkerhetsvakter løp viltert nedover midtgangen.
Dagen etter, 1. juledag, fikk vi se en rekke amatørvideoer med angrepet mot Paven, en grotesk scene der en veltrent, ung dame med et kengurusprang tok seg over sperringen, stormet fram mot pave Benedict og rev den kappekledde, aldrende mannen brutalt og resolutt over ende.

Det ble for meg en gripende og skjellsettende opplevelse å se de grumsete opptakene av angrepet. Ord som grotesk og hensynsløst strekker ikke til, men så var angrepet kanskje mer et utslag av sinnsforvirring enn bevisst politikk eller religiøsitet hos den unge damen, som nå er skrevet inn med fullt navn i historien om år 2009 .

Egentlig så vi ikke midnattsmessen direkte her i huset. Nei, gamle, familiære tradisjoner har foreløpig prioritet foran katolske aktiviteter i julen, men dette kan det jo bli en endring på i årene som kommer. I hvert fall var vi i år henvist til å gjøre opptak av midnattsmessen på PVR-dekoderen. Ved midnatt, da messen i real-time var slutt, fikk vi med oss nyheten om at Paven var blitt angrepet ved innmarsjen i kirken. Dermed var det om å gjøre å komme i gang med å se opptaket, så hele storfamilien benket seg foran flatskjermen. Det var ganske traurig å høre Arnt Stefansens intetsigende kommentarer da sikkerhetsfolkene løp nedover midtgangen ettersom vi som så messen i opptak, i motsetning til Stefansen jo var informert om hvorfor de sortkledde hadde fått slikt hastverk.
Det som imidlertid gjorde inntrykk på meg når jeg lyttet til utenrikskorrespondent Arnt Stefansen utover i messen, var alle referansene til "slik det pleier å være i katolske kirker" eller "slik katolikker verden over pleier å gjøre". For første gang satt jeg og så på midnattsmessen med en overveldende følelse av tilhørighet til denne gruppen som Stefansen henviste til, denne milliarden - "hver sjette innbygger i verden" - som jeg er én av, ett innmeldt enkeltmedlem i Den katolske kirke.
Fellesskapet med denne milliarden ble enda klarere etterhvert som messen skred fram fra ledd til ledd i denne liturgien som jeg etterhvert er blitt så fortrolig med. Kommentator Stefansen introduserte Den eukaristiske bønn som "den lengste av bønnene i den katolske messen", som om vi nå hadde en rekordholder i vente.
Det skulle vise seg at det var nettopp i Den eukaristiske bønn jeg fikk den store aha-opplevelsen under Pavens midnattsmesse. Vi er jo vant til at et av avsnittene etter transsubstantiasjonen lyder slik på norsk:

"Kom i hu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Benedict og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap."
Da pave Benedict ledet an i denne bønnen julaften, sa han ganske enkelt og naturlig: "...i enhet med meg og med hele ditt presteskap."

Jeg datt nesten ut av stolen da det gikk opp for meg at Paven trenger ikke nevne seg selv eller noen annen biskop ved navn! Han er jo selv den som vi alle ønsker enhet med! Han er dessuten Romas biskop, så ved messen i Peterskirken var det ingen nærmere biskop å omtale. "I enhet med meg" var tilstrekkelig for å uttrykke Pavens posisjon innenfor Kirken.
Det var en slående oppdagelse, en erkjennelse av grenseløshet og av tilhørighet under den absolutte autoritet på jorden. Paven og jeg - to ulike deler av én og samme Kirke!

På bakgrunn av dette blir det så dramatisk, så skittent og frastøtende når vi tenker tilbake på angrepet ved midnattsmessens begynnelse. Ikke alle ber om enhet med pave Benedict, men heldigvis avstår de aller fleste fra slike håndgripeligheter som ble oppfanget av noen private videokameraer. Nedenfor er et av mine egne fotos fra Peterskirken i september i år, tatt oppover midtgangen akkurat der hvor Paven ble revet i bakken julaften. Utsikten herfra byr kun på skjønnhet i mine øyne, og Paven i gamle Bendict XVIs skikkelse uttrykker kun fred og kjærlighet. Jeg deltar så gjerne og så helhjertet i bønnen om å virke i "i enhet med vår pave Benedict."