Jeg er i nærheten av å gjøre en viktig oppdagelse. Det vil si: Oppdagelsen har jeg forsåvidt gjort, men jeg mangler ord for å beskrive den. Dette handler om tro og om noe i nærheten av de aller dypeste erkjennelsene i mitt indre. Det er ikke lett å finne ord som andre forstår på dette planet.I et helt år har jeg forholdt meg til den katolske messen, lest Bibelen ifølge utvalget av liturgiske tekster i Den katolske kirke, gjort meg kjent med en mengde katolske nettsteder og lest et par tusen boksider med katolsk litteratur. Hva er summen av denne lærdommen?
Svaret på dette spørsmålet må gis i form av en spissformulering, en kontrastiv antitese som viser på en slående måte hvordan katolsk tro skiller seg fra protestantisk. Siden sistnevnte representerer mitt opprinnelige tankegods og min barnelærdom som etnisk nordmann fra et tradisjonelt hjem, er det både naturlig og nødvendig å sette synsmåter fra protestantisk tradisjon opp mot det jeg nå utvikler og erfarer fra det katolske univers.
I en kommentar til et innlegg fra 6. april på denne bloggen skrev Tehme Melck: "Protestanter tror på en bok. Katolikker tror på Gud."
Så enkelt kan det sies. Denne spissformuleringen gjorde inntrykk på meg umiddelbart, og den har ikke sluttet å bli liggende der som et eggende, språklig eksperiment som setter to hovedkirker opp mot hverandre. Allerede i vår, noen uker etter at denne kommentaren ble meg til del, var jeg dristig nok til å formulere en egen, kontrastiv maksime i glede over å ha gjenfunnet min barnetro i en ny utgave. I et innlegg uttrykte jeg meg omtrent slik: "Protestantismen gir deg klausuler for en gudstro du allerede har. Katolisismen gir deg en gudtro du ikke visste at du kunne få."
Jeg finner ikke igjen innlegget hvor dette ble skrevet, men jeg husker at jeg fikk en reaksjon fra en kommentator, en som ville forsvare den protestantiske kirke. Jeg synes ikke protestantene har særlig krav på forsvar, ikke her i vår del av verden, der Den katolske kirke var kompromissløst forbudt i 300 år.
Jeg er blant dem som har bidratt til å gjenoppdage Den katolske kirkes vidunderlige storhet, riktignok 166 år etter at Kirken igjen var tillatt i vårt land, men likevel som medlem av en marginal minoritet i landet.
Jeg strever med å kunne beskrive hva som gjør Den katolske kirke så uendelig mye mer attraktiv, trygg og stimulerende for meg og alle andre som ikke takler dogmene slik protestantene framstiller dem.
Jeg ser at dette handler om forholdet til Bibelen og de bibelske personene som utformet hele kristendommen, uavhengig av kirkelig organisasjon.Jeg ser at dette handler om forholdet til Jesu samtid og til de historiske personene som levde i tilknytning til Jesus eller i tilknytning til dem som levde i tilknytning til Jesus, de 2 første generasjonene med tidsvitner.
Jeg ser også at dette handler om avdøde personer som i dag befinner seg i en hinsidig tilstand nær Gud.
Dette er så naturlig og så hverdagslig i Den katolske kirke.
Hos protestantene derimot, handler den daglige (eller ukentlige) pleie av gudsforholdet om å se på hva Bibelens personer sa, ikke om hvordan de levde.
Dette har fått meg til å formulere følgende tentative, kontrastive maksime:
"I Den katolske kirke er Bibelens persongalleri levende til stede. I protestantiske kirker er Bibelens persongalleri representert med hva personene uttalte."
Åh, så stusselig, så trist og så teoretisk! Jeg vet ikke om forrige avsnitts dybdeinnhold når fram til alle i samme grad, men for meg gir det mening. Det er dette som gjør at jeg aldri noen sinne vil gjenfinne troens glede i en protestantisk sammenheng. Og det er dette som gjør at Den katolske kirke er min eneste aktuelle vei tilbake til gudstroen som jeg for drøyt 20 år siden trodde jeg kunne kvitte meg med, kaste inn i en krok og aldri mer ta fram.
Slik gikk det ikke. Kirken med stor K ble min redning. Her har jeg fått møte Den salige Jomfru Maria og Den hellige Mattias, og her vet jeg at de er til stede alle sammen. Framfor alt kjenner jeg rent fysisk det som jeg skrev så trygt i innlegget "Oppfølging og framdrift" den 18. november: En katolsk kirke er aldri tom - aldri!
De hellige er alltid til stede, i det minste noen av dem. Denne dimensjonen mangler totalt hos protestantene, og jeg ser at de dermed har mistet noe vesentlig. De har tapt. Protestantene har i hvert fall mistet meg, hva det nå kan være verdt.
- - -
Et innlegg som viderefører dette temaet og den nye maksimen, vil komme på denne bloggen i nær framtid.
Jeg har vært i to bryllupp hittil i mitt liv. Det første jeg var i befant seg i USA. Vi var nesten en hel "delegasjon" i fra Norge, som reiste over. For og være med i bryllupet til en nær venn, slektning og bekjent. Som hadde funnet kjærligheten der borte og derfor giftet seg der. Bryllupet ble avholdt i en katolsk kirke. De var nå begge katolikker. Ingen av oss fra Norge var det eller hadde vært med på en katolsk messe/gudstjeneste før. Noen var gode i engelsk, andre ikke. Men selv om det var litt vanskelig og få med seg alt presten/pateren (?) sa, bortsettt fra: "Rais upp" Og "sit down". Gikk alt greit. Noen situasjoner var veldig ukjent. Plutselig midt i messen/gudstjenesten var det veldig mange både unge og eldre kvinner som gikk ned på kne og begynte og be. Og midt i messen/gudstjenesten, skulle alle reise seg opp. Og det var omtrent null problem og ta alle andre rundt seg i hånda og si : God bless you. Etter hvert ble det også nattverd. Noen fra vår lille norske "delegasjon" reiste seg og gikk opp for og ta i mot nattverden. Men sannelig så ble de bryskt vist bort gitt. Fordi de ikke var katolikker fikk de ikke lov og ta i mot nattverden. Nå er jo katolisismen den protestantiske kirkes moderkirke. Så grunnstammene er jo like. Derfor spør jeg meg. Er det vanlig med ekskludering av de som ikke er rett troende i følge doktrinen? Og er dette kristent og nestekjærlig? Hilsen en "byengel" fra Trondheim.
SvarSlettHei anonyme "byengel"!
SvarSlettLæren om nattverden i Den katolske kirke skiller seg i stor grad fra læren i protestantiske kirker. Derfor har katolske prester ikke rett til å utdele nattverd - kommunion - til ikke-katolikker.
Les alt om dette på nettsidene til Den katolske kirke i Norge.
Med vennlig hilsen
Inventus
Nå ville jeg med mitt innlegg heller prøve og belyse det jeg anser som eksludering, framfor og settes inn i de div. søylene som er fastsatt i kirken. Også fordi jeg håper at andre som leser bloggen din kunne se mine innlegg. Jeg oppfatter at hovedforskjellene på protestantismen og katolosismen, befinner seg i skjeringspunktet mellom og oppfatte den rette tro i seg selv eller og gjøre det budskapet forteller. Ikke for seg selv og sin egen såkalte utvikling. Men for mennesker rundt seg i alle situasjoner. For alle med forskjellig bakrunn og tro. Være et medmenneske for alle mennesker uansett tro, religion, livsforhold og situasjon. Jeg mener at framskrittet for mennesker ligger i og gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss. Fremfor ekskludering. Spørsmålet er: Hva vil jeg bruke livet mitt til? Vil jeg bruke det til og bygge murer eller vil jeg bruke det til og bygge
SvarSlettbroer? Nå vil jeg på ingen måte angripe din tro. Den skal du få ha i fred. Samtidig ønsker jeg og få belyse en livsanskuelse jeg har. Og det er vel ikke noe galt med forskjellige syn... Så lenge det ikke går utover noen. Har dog svært lyst og anbefale deg og lese mer av kirkehistorie. Let ikke bare etter katolsk litteratur da;0)!!! Til slutt vil jeg bare komme med en annen bekymring jeg har ang. verdens befolkning eller skal man si fattigdom , nød og det vi må si er en verdensproblematikk. Sør-Amerika er som kjent et svært fattig kontinent og de er i hovedsak katolsk i religion. Fattigdomsproblematikken ble ikke noe mindre da nåtidens pave gikk ut og berettet om at bruken av div. prevansjon kunne føre til sykdommer. Som f.eks. Aids. Da de i fattige distrikt ofte ikke har noen annen tilgjengelig info enn kirkens, var det jo mange som tok dette til seg i frykt for sykdommer. Resultatet lot ikke vente på seg. Fattigdommen økte i gjennomsnitt noe helt enormt. Med flere barnefødsler. Som også i tilleg ofte kan skyldes voldtekt og andre overgrep. Da infrastruktur er ødelagt og kriminalitet er det gjenntakende. Mange alenemødre med barnekull store som så. Uten penger til og fø opp, uten mat, uten penger til og sende barna på skole, uten penger til medisiner der det er nødvendig, uten penger til sykehus osv. Så mens de drukner i fattigdom og elendighet har de gjort det riktige. De har hørt på pavens ord om prevansjon, abort og fødsler. Nestekjærlighet eller opptatthet av og holde på statistikk????
Hei igjen, Anonym!
SvarSlettDet å være et medmenneske er minst like viktig og sentralt hos katolikker som hos andre troende - eller ikke-troende for den saks skyld. Men når det gjelder deltakelse i kommunionen og de andre sakramentene, finnes det ordninger. Disse handler ikke om å ekskludere noen, men om at de som vil delta, er forberedt.
De andre temaene du lanserer er store og vanskelige, og jeg har ingen mulighet til å gå inn i en diskusjon om dette her. Jeg skriver om min tro; vel kan det sies at Den katolske kirke ikke har et tidsriktig syn på prevensjon og mange andre temaer, men dens syn er konsekvent og logisk.
Jeg kan bare henvise deg til Den katolske kirkes katekisme. Lykke til!
Mvh
Inventus
Vel alle gode ting er 3. Øh....lite ordspill der , hvis du skjønte;0) Og det 4 følger gjerne med. Dette blir altså mit siste innlegg. Jeg setter pris på at du har tatt deg tid til og svare på innleggene mine!! Som sagt har jeg ingen intensjon om og forandre din tro eller noe!!!!! Det kan jeg ikke gjøre! det eneste jeg ville var bare og sette et lite lys på noe jeg mener er viktig og tenke på i forhold til tro, religion og politikk. Ja det er svære greier jeg snakker om. Men så mener jeg og at det er de svære greiene det handler om i bunn og grunn. Jeg mener og at livet er for svært til og settes inn i ramme med bestemmelser noen har satt ned. En må aldri aldri aldri stoppe og undre seg skjønner du. Eller og legge seg i trygg forvissning om at det en har valgt og blitt lært av en rettning av noe slag er det riktige. Det er mennesker alt handler om. Rettninger tro og religion. Uten mennesker ingen religion. Ofte og i mange sammenhenger tror jeg det er menneskene som har skapt Gudene. Utviklet oss og laget regler for det ene og det andre. Svære greier igjen. Men er det ikke det det handler om da? de store ting. Hva som utgjorde de helt store ting er for meg ennå et mysterium. Og det velger jeg at det skal få lov til og forbli også. I mitt liv. Der det for meg ikke eksisterer noen skille linjer mellom vitenskap og religion. Der jeg mener at alle som velger og plante seg innenfor en rettning. Som gir de "rette" svar. Også har valgt det fordi det eller det andre appelerte mest, til den eller den andre. Det er altså valg vi tar for våre egne liv. Ingen kan komme og si at det skal du eller må du tro på ol. Derfor mener jeg og at ingen kan sitte og si at det jeg har valgt og legge meg i og tro på er det rette og kun bare det. Hvorfor er ditt valg bedre enn mitt osv. Ikke sant. Valg som er basert på rettninger mennesker har sittet og laget regler om. Sjokket blir vel stort om sannheten skulle vise seg annerledes en dag. Derfor mener jeg og at det er viktig og være åpen for det meste og at man ikke er åpen for alt når en velger og legge seg selv i en rettning. Med som sagt regler og rettningslinjer skapt av mennesker. I min nye tilværelse som utmeldt av statskirken, føler jeg sterkt at min nye identitet har blitt og være et undrende religiøst menneske. Som ikke trenger noen rettning og forholdet meg til borsett fra ALTET. Har du hørt om Thomas evangeliet? Jesus sa: Den som søker, må ikke slutte og søke før han finner. Når han finner vil han bli forvirret Når han er forvirret, vil han undre seg og bli konge over alt som er til. ( Thomas. vers: 2. )
SvarSlett