Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."

Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."

Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.

Hektiske tider for biskopen

For mange, mange uker siden tipset pater Piotr meg om at jeg måtte skrive et brev til biskop Bernt Eidsvig og be om lov til å bli opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Pateren sa også også at brevet burde sendes like etter påske, for med ett er mai måned her, og da skal biskopen reise rundt til alle menighetene i Sør-Norge og Trøndelag for å ferme ungdommene.
Med andre ord: Biskopen bør ha min anmodning i posten før sommeren, og skal det ha noe for seg, må han få brevet før serien med konfirmasjoner starter.
Så i dag bega jeg meg i vei. Tok meg fri fra kontoret i 20 minutter og dro inn til Posten i Askim sentrum. Jeg kjøpte frimerker til brevet til biskop Bernt og til brevet med kopien som jeg samtidig sendte til pater Piotr. Som om det var en høytidelighet slapp jeg brevene omhyggelig ned i kassen for A-post. Klokka var ett minutt på ti.
I bilen tilbake til jobben hørte jeg nyhetene på radioen, og da var det sannelig skjedd en del siden sist her i kongedømmet. Nå har også Trondheim fått sin katolske overgrepssak, en gammel men ganske grov affære, og biskop Bernt ble sitert sammen med henvisninger til Adresseavisen.
Vel tilbake på kontoret, ikke lenger så sikker på om min tur til Posten hadde vært betimelig eller ikke, fant jeg fram adressa.no og leste alt som til da hadde framkommet om saken. Nettsiden ble stående åpen på skjermen min resten av dagen, og oppdateringer veltet inn mange ganger.
Det har ikke vært noen lett dag for noen, og minst av alt for biskop Bernt, antar jeg.
Selvbebreidelsen tok tak i meg ved lunsjtider, og jeg lurte fælt på om jeg burde ile tilbake til Posten og få stanset brevet slik at den sindige biskopen kunne få ro til å besvare henvendelsene fra media i stedet for å få brevet med min fattige anmodning i posten i løpet av morgendagen. Jeg var fortvilt og skamfull.
Gradvis grydde imidlertid en annen tanke hos meg, en alternativ måte å se det hele på: Jeg for min del har i lang tid gledet meg til å sende anmodningen om å bli opptatt i Kirken. Kanskje biskopen på sin side blir ørlite grann glad over å få et brev fra en vaskeekte Catholic wannabe i denne tiden da alle vil Kirken til livs og later til bare å vente på at Vatikanet faller. Min henvendelse danner en maksimal kontrast til alt som sies og skrives på norsk om Den katolske kirke nettopp i dag; mon tro om ikke biskopen aner en viss fryd over det uvirkelige i brevet som er stemplet i Askim og har hans navn og adresse skrevet med en ultrarapid og kaotisk håndskrift på konvolutten.
Gledelig eller ikke: Jeg har sendt min anmodning, og den inneholder ikke ett eneste ord om overgrepssakene. Jeg ber for biskop Bernts kontakt med pressen i disse dager, langt mer enn for reaksjonen på min anmodning.

Nå også i Smaalenenes Avis

I dag, 6. april, brakte Aftenposten en stor reportasje om overgrepssakene i Den katolske kirke, og det var fokusert på at Kirken i Østerrike opplever "en bølge av utmeldelser".
Som om Aftenpostens oppslag ikke var nok å fordøye ved frokostbordet, møtte jeg også lederartikkelen i lokalavisen, Smaalenenes Avis, som tok opp samme tema. (Lederartikkelen i Smaalenenes Avis legges ikke ut på nettet før tidligst dagen etter, derfor kan jeg ikke linke til den ennå....)
Lokalavisens lederartikkel fikk meg til å forstå at det er på tide selv for meg å skrive noen linjer om temaet. Jeg har forsøkt å berøre det før, men saken vokser hele tiden og får stadig nye aspekter. Det som særlig har vært førstesidestoff etter mitt ringe innlegg her på bloggen den 11. mars, er Pave Benedicts befatning med en omfattende sak i USA som han i sin tid som kardinal ikke grep inn overfor.
Under mitt opphold i Roma i påsken figurerte Paven i egen ramme på forsiden av de største avisene hver dag, og i hjørnet på rammen sto noe slikt som "Overgrepssaken i Kirken", omtrent som vignetten til en føljetong. Avisenes førstesider var ikke noe hyggelig syn.
På Den katolske kirkes norske nettsider finnes en lang liste over saklige artikler som omtaler temaet, herunder biskop Bernt Eidsvigs pressemeldinger og preken om saken.
For meg er det mer enn nok å henvise til biskopens kloke utsagn om de utspill og kommentarer som har kommet både fra kritikernes og Vatikanets side. Jeg for min del kan bidra med svært lite, og skandalene endrer ikke på noen måte mitt forhold til Kirken og mitt ønske om å tilhøre den. Dette er ikke noe trosspørsmål, det er kun et spørsmål om sorg over menneskers ufullkommenhet.
En god kollega var innom meg på kontoret i dag, pekte på min bordkalender med bilder av Pave Benedict og sa: "Han sliter litt for tida, hører jeg."
Utsagnet var sagt i vennlighet overfor meg, men med en viss forventning om å høre mitt syn. Jeg refererte dagens oppslag i Aftenposten og sa som sant var: Verdenspressen ventet seg en avklarende uttalelse under messen på Petersplassen første påskedag. Dette vitner om dårlig kjennskap til Den katolske kirke og årets høytider: Påskedagsmessen er den viktigste i året, og Paven ville aldri finne på å komme med en dagsaktuell, kirkepolitisk uttalelse i den forbindelse. Alt til sin tid. Påskefeiringen og messen på Petersplassen først. Deretter kommer de grep som må tas i sakens anledning. Ingen av sakene fant sted i går, for å si det slik. Derfor vil det være overilt å reagere på så alvorlige saksforhold nærmest på stående fot. Den Hellige Stols handlemåter pleier å være tuftet på atskillig mer dyptpløyende utredninger og vurderinger enn hva det moderne pressekorpset forventer.

Det var godt og tillitvekkende å lese i biskop Bernts preken ved Oljevigselsmessen den 30. mars: "Jeg skal spare dere for detaljene, men han [Pave Benedict XVI, min anm.] har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker."
Et slikt utsagn gir grunn til å kunne stole på at de rette og tilstrekkelige prosesser blir satt i gang for å rydde opp under Pavens ledelse. Det finnes ikke forsvar for de handlinger som er begått dersom anklagene er sanne. Om Kirken viser overgrepssaken imidlertid ikke annet enn at den har feilbarlige mennesker i sine lederposisjoner, folk som har minst like mye skyld å be om tilgivelse for som alle menneskene de er satt til å lede.

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.

Santa Maria in Trastevere

Hvis du er i Roma og skal besøke mer enn tre kirker, har jeg en anbefaling om hvilken kirke som bør være den fjerde. (De tre obligatoriske er, såvidt jeg vil anta: Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Paolo Fuori Le Mura.) Det er hundrevis av kirker som kan fungere godt på fjerde plass, men rent personlig vil jeg varmt anbefale Santa Maria in Trastevere.
Dette sies å være Romas eldste kirke, bygd på et sted hvor det ble grunnlagt en kirke første gang på tidlig 300-tall; noen hevder enda tidligere. Den nåværende kirken stammer fra 1100-1200-tallet og er rikt utsmykket med mosaikk både på utsiden og innsiden.
Kirken ligger i Trastevere, "på andre siden av Tiberen", det sjarmerende området der boligene nå for tiden huser kunstnere fra mange nasjoner. Også det skandinaviske kunstnersenteret ligger i dette området. På en stor, åpen plass med fontene i midten ligger kirken diskret inne i et hjørne, slik øverste bilde viser. Santa Maria in Trastevere er en intim og innbydende kirke med rikelige former for gammel fromhet og skjønnhet.
Mosaikken i gulvet foran alteret.

Taket i kirken, heldekorert med geometriske utskjæringer og vakre malerier.

Til venstre framme i koret er det en åpning i veggen lik en bilderamme. Gjennom åpningen ser man takmaleriet fra kapellet innenfor som om maleriet hørte hjemme i den rammen som åpningen utgjør.

Dette er takmaleriet som ses gjennom åpningen i veggen inne i kirkens hovedskip (forrige bilde).

Høyt oppe på kirkens bakre endevegg er det tre helgener avbildet i glassmalerier av langt nyere dato enn selve kirken. Stillaset til venstre viser at kirken stadig er under oppussing og utbedring.

Påskevelsignelse 2010

I kveld er det ferming og konversjon for mine to meddeltakere i vinterens Katolsk Orientering i den katolske kirken hvor jeg bor. Selv trenger jeg som kjent ytterligere et halvår på å ta det samme skrittet, men jeg har respekt og beundring for H og R som fullfører vandringen i dag, påskeaften 2010. Dagens innlegg med bilde av en flyer fra en italiensk menighet og bønnen som står på flyeren, tilegnes de to konvertittene. Måtte Kristi fred innhylle deres liv.

Bønn
Herre, beskytt og velsign dine barn som bor i dette hus:
La det være slik at når de er innenfor husets vegger, finner de i deg sin tilflukt;
når de går ut, sin følgesvenn;
når de kommer tilbake, sin gjest og venn;
og la dem ved slutten av sine dager bli mottatt i det hjem som du selv bereder i Faderens hus.
Ære være Ham i all evighet.
Amen.

Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.