Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."

Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."

Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.